Hverdagsbilde

Lang natt. Kan noen fortelle meg hvorfor Putt reiser seg i søvne i senga og hyler frusrert over at han står der og ikke sover, og hyler enda mer når han legges ned igjen? For så å sovne i tre minutter, og opp igjen? Og hvorfor det må pågå i timesvis? Kjærestepappaen har helvetesuke på jobben, så natta er min. Ikke for at dagene min ikke er tette, men sånn er det nå engang.

Halv seks. "da da da daaa? Mamma?" Oh crap. Kose litt før han finner ut at mamma er verdens morsomste klatrestativ. Opp med oss. La meg med vått hår igår kveld fordi jeg visste jeg ikke hadde sjans til å dusje på morgenen - resultatet ser jeg i speilet nå. Oi. Prøve å stelle meg mens jeg bedriver damage control i forhold til hva ungen kan og ikke kan riste på, tygge på, sikle på og kaste. "Nei, ikke mammas øyenskygge, vær så snill, mamma har ikke råd til å kjøpe nytt stæsj fordi det er sikkel i pudderet. Ikke spis på kosten, æsj, æsj." Stelle Putt akkompagnert av fornærmet hyling, jeg avbrøt visst noe viktig.

Spise frokost. Hvor mange ganger kan en vannkopp egentlig kastes på gulvet?
I bilen. Snakke entusiastisk om hvor moro det blir i barnehagen hele veien dit. Skeptisk blikk fra barnesetet. Levere Putt, kose, si ha det, sette igjen barnesetet; "mormor henter", hylet følger meg ut døra. Ser han vinker i vinduet, gråter ikke lenger, men det stikker litt likevel. Forbanna egoistiske mamma liksom.

På buss til Oslo. Jeg bor langt nok unna til at det eneste konsertstedet i umiddelbar nærhet reklamerer med at Rune Rudberg kommer og skal spille der. Grøss. How's that for perspective? Lese fag på bussen. Drøyt halvannen time, en busstur og en bane senere er jeg på Blindern, en annen planet. Det regna ikke når jeg dro hjemmefra, det gjør det nå. Har ikke paraply, har glemt å impregnere støvlettene. Prøve å finne ut hvor jeg skal. Ser en mamma med vogn, tenker på lille frosken min. Savner han mamma? Hente kaffe. Mye kaffe.

Forelesning/seminargruppe. Jada, det er annerledes på Masternivå. Lurer litt i det stille på om de fleste egentlig er smartere enn meg, om de bare kan mer om akkurat dette, eller om det sitter flere her og tenker febrilsk på all støttelitteraturen de må lese for å få med seg det som skjer. Tror pensumet mitt økte med tre bøker på èn lingvistikkforelesning. Sukk. Men deilig å måtte virkelig tenke litt. Bruke altfor mye penger på bokhandelen. Traske gjennom regnet til banen, og tilslutt bussen. Lese pensum på bussen. Sovne. Lese igjen. Får melding fra mamma om at Putte er hentet. Halvannen time hjem igjen.

Glad lillemann koser mamma. Pupp og bok og barnetv og lek - dårlig samvittighet for at jeg akkurat har kommet hjem og han må legge seg snart. Grøt og pludring og bad og seng. Telefon fra kjærestepappaen om hvordan dagen hans har vært - han er borte på jobb i fire dager. Jeg skal jobbe i helga også. Takk og lov for bestemødre. Se på trash på Tv i en time. Lese igjen. Sovne igjen. Lese igjen. Løpe opp og ned trappa 27 (ja, jeg telte) ganger da Putt har begynt gymnastikkrutinen sin i senga tidlig ikveld. Vet akkurat hvordan natta kommer til å bli. Han er verdens fineste, men søvn er han ikke så god på. Smøre matpakker, pakke barnehagesekk, pakke veska mi. Se meg rundt på oppvasken og skittentøyet og de massakrerte restene på gulvet av lillefroskens brødmåltid tidligere på dagen. Imorgen. Tar det imorgen. Kravle meg på badet. Trøste Putt tre ganger, endelig sovner han. Slippe inn pus. Legge meg altfor sent. Tenke på alt det jeg må få gjort, burde få gjort. Er likevel ganske fornøyd med meg selv. Putt snorker. Kanskje jeg får et par-tre timer uten avbrudd hvis jeg er heldig. Sove nå....

And tomorrow we'll do it all over again - hell yeah!

Barnehagefrosk

Så er det igang, da. Mammaboblen har fått en skikkelig sprekk - gutten min skal ut i den store verden og lære at den består av mer enn oss her hjemme. Og han som er så liten.

Første dagen troppet vi opp samlet for å være der et par timer - jeg, kjærestepappa og hovedpersonen selv. Han syntes forøvrig dette var en svært festlig happening, her var jo flere barn, nye leker... Hadde nesten ikke tid til oss, han - her var det eventyr! Neste dagen våget mor seg forsiktig vekk i 20 minutter. Knapt. Mens han var våken. Synes jeg var modig, jeg. Riktignok sto jeg med høy puls bak en sving så jeg ikke skulle synes, med nyinnkjøpt bleiepakke i handa og regelrett smugrøykte for å roe meg ned (patetisk, ja - og nei, jeg har ikke begynt å røyke igjen. Extreme Measures, ok?) Men litt modig likevel.

Hele første uka gikk rimelig knirkefritt - Putte synes dette var et festlig sted. Mamma'n tuta som en unge i bilen på vei hjem et par ganger, riktignok. Og huset var så tomt og rart uten ham - tilogmed pus så anklagende på meg; "Hvor har du gjort av han?" Men alt i alt, jeg synes det gikk over all forventning.

Så var det helg, og så var det mandag igjen. Jeg møtte den med godt mot, det hadde jo gått så fint! Men nå hadde Putte skjønt alvoret. Hverdagen hans. Mamma skulle reise fra ham? Ikke på tale!!! Hyling og drama. Verdens verste følelse å gå ut døra mens han skrek. Null konsentrasjon resten av dagen. Kom tilbake for å hente han, og der var han fornød og glad på teppe på gresset. Javel.

Herregud som jeg gruet meg neste dag. Og jo da. Han hylte igjen. Lenge. Jeg venta med vilje til venninna mi kom og leverte sin lillesnupp, trengte litt mental støtte. Jeg er ikke noen sippejente, har aldri vært det. Men idet jeg lukket døra til barnehagen med lyden av han som gråt bak meg, begynte jeg å grine. En tåreperse på hver side av døra. Hvileløs dag. Men jammen var han storfornøyd når jeg henta.

Idag hylte han igjen. Men det var stille når jeg kom ut, hørte ingen skrik ut fra vinduet. Og jeg hørte skrikinga hans idag var mer sint enn lei seg. I tillegg hadde han gitt meg en skikkelig terrornatt, så når sant skal sies, var jeg vel litt mer klar for å levere ham idag....

Jeg vet at dette ikke akkurat er en unik situasjon eller historie. Men den er helt ny for meg, lille Putt og pappa'n hans - som ville svømme hjem fra England og hente ham fordi han hørte han gråt i barnehagen. Det er fryktelig vanskelig, og samtidig lærerikt for oss alle. Lille frosken vår har lært seg nye ting allerede. Han har knyttet bånd til andre - som både er kjempefint og litt vanskelig for et mammahjerte å se.

Snart begynner hverdagen for meg også - heldigvis, nesten. Alt er bedre enn å sitte å tvinne tommeltotter og være rastløs. Vi tar det en dag om gangen. Jeg tipper han kommer til å stortrives. Kanskje tilogmed mamma'n hans blir vant til det til slutt.

Frosk på USA-tur!

Vi har vært på ferie i det store utland. Vi var modige - noen vil si dumdristige - og våget oss på 10 dager til USA med 9 mnd gammel, over gjennomsnittet aktiv, baby. Det innebærer blant annet ni timers flytur København - Chicago. Yoo - bloody - hoo. Var rimelig nervøs for den - gjorde like mye research foran den turen som jeg ville lest til en gjennomsnittlig eksamen. Fikk tips om triks av venner. Og det gikk over all forventning. Kjærestepappaen ble med i det han kalte "Mile High Poopy Diaper Club" allerede på vei til Køben, da lillegutt - som herjet mellom knærne mine på gulvet fikk et ytterst konsentrert uttrkk i ansiktet og sa "HNNNNNNH!". Jippi. Av en eller annen grunn er det visst mye morsommere å skifte bleier i 10 000 m høyde - min kjære tok alle skiftene hele turen (og jeg er evig takknemlig).

Etter en ørliten episode med immigration kom vi da gjennom. Så hadde Hertz dobbeltbooka seg og vi venta evig lenge på en bil - og ble oppgradert til luxury car istedet, greit nok. Men etter å ha vært på reisefot i omtrent et døgn var Putt litt sliten og misfornøyd.... Det var omtrent 35 grader, høy luftfuktighet - og det bare LUKTET USAsommer.... Hey, I'm home. Vi var klare for ferien - og jeg klar for gjensyn med fineste bestevenninne og mamma's hennes. After almost five years - too long.

Så hva har vi gjort?

Vi har navigert etter GPS nesten uten å krangle.

Vi har drukket masse kaffe med French Vanilla creamer. Og jeg har fått meg ny Starbucks kopp.

Vi har kjøpt uanstendige mengder barneklær. Og andre ting.

Jeg har vært på Walmart x antall ganger, egentlig mest for å se på alt det gammelkjente i hyllene. Sorry, if you haven't been in this situation you won't get it.

Vi har vært på loppis og funnet skatter.

Vi har vært downtown Chicago og spist lunsj på Harley Davidson-teppe i grasset ved stranda.

Vi har besøkt mine gamle trakter, og jeg fikk vondt i magen på godt og vondt.

Vi har lekt med hundene til Eva, og Hårek har en venn for livet i Softtail.

Jeg har smugrøykt med Eva i bilen som vi pleide.

Vi har kjøpt Blizzards på Dairy Queen og delt med Lilleputt som ble illsint når vi sa "stopp, ikke mer sjokoladeis nå".

Vi har skifta bleie i bagasjerommet på en luksusbil.

Vi har hatt en ordentlig Midwest thunderstorm.

Vi har kjøpt sweetcorn off the back of a truck. Søteste maisen noensinne.

Putt har plasket i minibasseng i varmen.

Vi har vært oppe klokka fire med døgnvill unge.

Vi har hatt interessante netter når det plutselig kom to tenner på en gang. Cue: mer kaffe.

Vi har hatt BBQ og blitt julemiddagmette.

Jeg og kjæresten har hatt vår første datemiddag ute siden lillefrosken kom. Og grillet våre egen biffer i resturanten.

Vi har sett Chicago ovenfra i Hancock Observatory.

Vi har rullet rundt og lekt med gutten og han har elsket å ha mamma'n og pappa'n sin hele tida.

Kjærestepappaen har kjørt ATV, gressklipper og hatt generell male bonding med mannen i huset.



Jeg har pustet inn lufta, luktene, lydene. Jeg har handlet hjem hverdagsting som jeg av en eller annen grunn savner. Jeg har endelig fått vært sammen med bestevenninna mi. Og USAmamma'n min. Konfrontert noen gamle spøkelser og konkludert med at livet er best akkurat nå.

In short: verdens fineste ferie.

Om menn og veps

Husets herre - den største av dem - har gått til krig. Fienden er tallrik, liten, illsint og stripete, og har håp om å bosette seg i våre nærmeste omgivelser, nærmere bestemt den ene av de store syrinbuskene våre. Der foregikk etter alt å dømme byggeprosjektene uforstyrret og effektivt, helt frem til min kjære bestemte seg for at gresset måtte klippes før søndagens navnefest, og kjørte rett inn i byggeplassen på grassklipperen. Sneiet den med hodet faktisk. Vel og merke etter å ha kjørt inntil den på kloss hold, i øyenhøyde, to ganger uten å ha registrert det etter alt å dømme enorme vepsebolet som vokste seg til der, eller dets illsinte innbyggere, forståelig nok i forsvarsmodus.

På sett og vis kan jeg ikke bebreide vepsen heller. Her kommer en mann på en bråkende gressklippertraktor og lar seg ikke bemerke med diverse buzzende advarsler. Før plutselig en av de stripete fant ut at nok er nok, og satte brodden i ryggen på han, tett etterfulgt av sine kamikazebrødre, som også traff - èn i ryggen, og en på armen. Faren min lurte på hva i all verden mannen drev med, han hoppet og veivet med armene og kom med høylytte deklarasjoner som egnet seg dårlig i finere selskap.

Min kjære og min far druknet det begynnende bygget i rødsprit. Fulle, forgiftete vepser lå strake i hagen og døde langsomt resten av dagen. Husets herre gikk på badet, begynte sporenstreks å blø neseblod (av adrenalin, er min teori) - og kløp nesa si så hardt at den ble blå. Faktisk. Hele nesetippen var dekket av et blåmerke, dette cirka en time før 17 slektninger invaderte huset klare til fest. Dette er nok første og siste gang min mann ber meg om å sminke ham. Noe jeg gjorde etter alle kunstens regler etter at jeg karet meg opp av gulvet der jeg lå og krampelo, og etter at han sluttet å være sur på meg for at jeg hadde et aldri så lite latterutbrudd.

Sagaen var ikke slutt med det. Bolet, åstedet for krigshandlingene, skulle behørig vises frem til beøkende onkler. Problemet var den etternølervepsen som var igjen og var enda sintere enn før, i tillegg til at den var aggressivt på rødspritfylla, fikk inn et stikk til på min kjære. Hvor? Jepp, på hans allerede hardt prøvete nese. Jeg er litt fornærma fordi jeg ikke fikk lov til å ta bilde.

Så idag, dagen etter kamphandlingene, måtte han til igjen. De frekke stripete var fulle av pågangsmot og hadde begynt å bygge igjen. Denne gangen var taktikken å ta i bruk nyinnkjøpt industristøvsuger. Min taktikk var å holde meg innendørs, og se på ham gjennom vinduet, pakket inn i noe som så ut som en industriarbeiderburka, mens han støvsugde vepsebol. Jeg holdt meg innendørs for at han ikke skulle høre meg le - igjen. Lille frosk hadde ingen slike skrupler - han så sin far i antrekket, og skrattlo, og sa "bapp, bappa, bapp!"

Jepp, sa jeg. Right you are.

Foreløpig ingen nye stikk. Det kan umulig vare.

Travle dager og løpske babyer

Det går fort i svingene for tiden. Lille frosk er i full krabbemodus og raser rundt som en liten løpsk destruksjonsmaskin. Ordet "nei" tas med en klype salt - enten ser han på oss med mild interesse, tar oppmerksomheten vekk fra det ulovlige i et par selunder, for så å fortsette undersøkelsen det øyeblikket han tror vi ikke ser lenger... eller så tas instruksjonen imot med sterkt ulykkelig forurettelse og påfølgende vræl av typen "Hvordan kan dere gjøre dette mot meg, er dere ikke glad i meg". Jo, vi er glade i deg, det er derfor vi ikke vil at du skal få en blomsterpotte i hodet.

Planen var at den lånte lekegrinda skulle fungere litt som et safe spot når han begynte å krabbe - det ble ikke helt som planlagt. 3 dager etter at krabbinga var på plass, fant gutten ut at det var på tide å dra seg opp og stå litt. Naturlig nok ble han såpass opphisset og overmodig av denne nye oppdagelsen at han slapp taket, og bumset rett i bakken. Igjen med et forurettet vræl. Så da måtte han faktisk passes enda bedre på enn før. Nå har han skjønt at det ikke er lurt å slippe taket - ihvertfall har han stort sett skjønt det.

I går knakk han koden på å klatre trappetrinn. Ny runde med sikring i huset nært forestående. Vi er mildt sagt litt uforberedt, i og med at han ikke har blitt 8 måneder gammel engang.

Mormor sier han har arvet min "tålmodighet". Farmor sier han har sin fars energinivå og oppfinnsomhet. Det er med andre ord kun vår skyld.

Yippie - kay - yay.

(Men han er verdens deiligste)

Er det mulig å ha en bad face day?

Hmm. Et besynderlig syn møtte meg i speilet til morgenen i dag. Det var tydeligvis en sånn morgen hvor du må sjekke to ganger for å forsikre deg om at det virkelig er deg du ser (og ikke fordi man mirakuløst over natten har blitt forvandlet til Angelina Jolies dobbeltgjenger). Besynderlig er faktisk litt for snilt.

De fleste har hørt om bad hair days. De dagene hvor håret ditt enten ligger flatt ned eller står rett opp, eller kun krøller seg til èn side - og uansett hva du gjør med de, så nekter det å gi opp sin inntatte posisjon. Jeg tror ikke det er å skyte så langt utenfor mål å anta at de fleste, ny baby eller ikke, også har opplevd dager hvor kroppen din også på underlig vis ikke passer inn i de samme klærne som igår, og den ser rett og slett litt rar ut. Disse dagene kaller vi her for bad body days, bare for å holde oss innenfor samme definisjonsområde.

Og så har du de dagene hvor du ikke kjenner igjen ansiktet ditt. Jeg vet ikke om dette er mitt eget fenomen, eller om flere har vært borte i det, jeg håper inderlig det siste - bare fordi jeg da føler meg litt mer normal.... Jeg har dager hvor jeg ser meg i speilet og tenker "What the hell happened?". Det er dager hvor jeg priser meg lukkelig for at jeg sto opp før kjæresten min og det var mørkt på soverommet, for kjærlighet kan umulig gjøre SÅ blind. Det er dager der huden min påtatt seg en splittet personlighet og viser meg hormonelle sider jeg burde ha vært ferdig med når jeg var femten, samtidig som den ser ser tvungen til å påpeke, at jo, jeg er passert tredve. *banne* Og så er det dager hvor jeg egentlig ser helt allright ut, men jeg ser meg i speilet og konstaterer at jeg er utrolig lei av ansiktet mitt. Jeg ser kjedelig ut. Jeg har alltid hatt lyst på et eller annet litt mer spesielt trekk, et sånt et som gjør at man er søt på en litt morsom og rar måte. Men jeg har et ansikt som i beste fall er noenlunde klassisk, på en god dag, og ellers er det temmelig kjedelig.

Altså, idag hadde alle disse tre fenomenene rottet seg sammen mot meg i en slags satanisk treenighet. Hår? Check. Kort pannelugg som for anledningen sto rett opp, alt annet var flatt. Jeg så ut som noe 80tallet hadde gravd frem fra skapet sitt og forkastet. Kropp? Check. Kan bare konstatere at jeg har falt av lasset for femhundrede gang hva trening angår, og at jeg må prøve omtrent 11 antrekk før jeg finner noe som sitter noenlundeog samtidig skjuler noen av mine synder (f.eks. den Toffinposen jeg inhalerte her om dagen som nå har lagt seg komfortabelt rundt midtseksjonen sammen med flere av sine fettere og kusiner). Og så var det ansiktet. Check, check og atter check. En typisk "what the hell" dag. Bare å plukke frem sparkel - den naturlig looken kan glemmes idag. Fjeset mitt er hormonelt, dehydrert (det meste av væske går visst til melk om dagen), og det synes at vi er midt i en fase hvor det kommer tenner, og uavbrutt søvn er noe vi har et vagt minne om.

Det eneste jeg klarer å tenke på her jeg står, er min venninne Evas udødelige ord idet vi våknet en søndagsmorgen etter en temmelig heavy byrunde for endel år siden. Hun våknet, snudde seg og så på meg med et slags vantro uttrykk, og hva sier hun? Min beste venninne... sier ikke "god morgen" eller "oi, for en kveld igår" eller noe annet sånt. Neida. Det som ringer i ørene mine her jeg står nå, er utbruddet som kom ved synet av morgenfjeset mitt den gangen: "Oh HOLY FUCK!"

Takker for den.

Et lite sykefravær og selvgående Putt

Lurer på om disse siste ukene har vært en forsmak på barnehageforeldretilværelse - vi har hatt sykdomssirkel igjen - Putt med magesyke ble til mamma med magesyke og dermed redusert evne og vilje til å skrive blogg.... Men satser på å kommer sterkere tilbake nå som formen er på plass igjen.

Vl forøvrig nevne min sønns uslåelige timing: Den uken jeg lå med vondt i magen, kvalm på sofaen, var den uken han knakk koden og fikk skikkelig fart på krabbeåling bortover gulvet. Det var til tider interessant, spesielt de dagene pappakjæresten var på sen, lang jobbedag. Bassen min måtte evakueres til et annet rom, da svarte, blanke flater er ytterst interessante for en liten frosk på vift å speile seg i, og den fine remmen dinglet så innbydende. Pianoet er også svart og blankt, så nå får han klare seg med det - det kan han vel hvertfall ikke velte.

Det er ganske moro (nå som jeg er frisk igjen ihvertfall), å se lille rumpetrollraketten farte over stuegulvet for egen maskin. Utrolig hva som er interessant å utforske når man aldri har sett det før. For eksempel ledningen til mammas PC som sto på lading. Kjapt reddet av mors sklitakling. Stålampen er evakuert. Sjelden har jeg sett stoltere glis enn når det ble oppdaget at det var mulig å få en spisestuestol til å bevege seg når man drar i stolbeinet.
Eller mer forurettet rynk på øyebrynet (koblet med store uskyldige dådyrøyne - han lærer tidlig), når mamma bruker ordet "nei" idet han skal til å tafse og dra på enda en ledning, denne gangen i umiddelbar nærhet av en stikkontakt.

Så mens den lille lykkelig utforsker hvordan verden rundt ham kan manipuleres i henhold til egen vilje, løper de to store frenetisk rundt og innser gradvis akkurat hvor mye vi må flytte på dersom vi har lyst til å beholde det - og vår sønn - intakt. Jepp, vi har visst fått en sånn èn. Og vi kunne ikke vært stoltere!

Den store barnehagedebatten

Idag har vi faktisk fått barnehageplass - og jeg er veldig ambivalent. Det er bra å vite at vi har plass. Det er èn ting mindre som flyter i løse lufta hva høsten angår. Men jeg blir fysisk kvalm av tanken på å dra fra Putte i en barnehage. Han er bitteliten, og han er MIN.

Ikke for at jeg tror det er en gjeng onde stemødre som hersker i barnehagen. Men de er ikke meg. Putte er ikke deres lille frosk. Hvordan kan de ta like godt vare på ham som jeg? Være like glad i ham? Smile og le like mye med ham? Vite akkurat hvor han er kilen og hva slags lyder han synes er morsomst? Hvordan han må klemmes på når han er lei seg? Det er jo jeg og pappaen hans som skal klemme ham og trøste ham.

Jeg kommer til å være den mammaen som nigriner i bilen på parkeringsplassen. Bare tanken på at han er igjen et sted og kanskje lurer på hvor mammaen hans er og er litt redd gjør at jeg kunne ha grått her og nå. Han er så liten, og så veldig avhengig av oss. Det er så mye han skal lære, og vi vil så gjerne være de som lærer bort. De to første årene er så veldig veldig viktige. MIN Putt!

Meldingene går frem og tilbake om hvem som har fått plass og ikke fått plass. Om hvor heldige vi er som har fått plass. Joa. Sikkert heldige. Det må vel være sånn. Jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke er det spor glad, men bare ganske lei meg. Er ikke klar. Heldigvis har vi fått plass sammen med kjente, ellers hadde det vel snurret helt for meg.


Min Putt. Ikke klar for å gå ut i verden og være flinke voksne lærerkarrieredamen med lilleputt som oppbevares i barnehagen til jeg kan hente ham. Vil være bare mammadamen. Hører folk snakke om at det er deilig å begynne å jobbe igjen. Da klyper jeg meg litt i armen og lurer på om jeg snakker med en artsfrende, eller et helt annen slags vesen enn meg. Hadde kanskje vært annerledes dersom jeg hadde hatt en jobb å gå til der jeg trivdes og var etablert, men siden jeg er nyutdannet og alt flyter litt in limbo, så frister det ikke. Er for mye bare mamma enda.

Nå må jeg gå og banne litt i en krok, puste litt dypt, og gå og se på sovegutten min. Tenk om han vokser enda mer på den tida jeg sitter her. Det går så innmari fort, og mamma'n hans er ikke klar for den store stygge verdenen enda. Vil være i boblen min en laaaaang stund til.

Og det sa BUMS! BRAK!

Stor ståhei i huset til morgenen idag. Lille frosk kjørte sin sedvanlige morgenrutine.

05.45: vræl - oppi senga til mamma som ikke orker å tenke på å stå opp enda.

05.47: Pupp. Etterfulgt av simultansnork, mor og barn. Pappa har gjemt hodet under dyna og later som om han ikke er der.

07.13: "da da da da brrrr eeehhh"!!! Våken gutt. Turne i seng en god halvtime, fylle bleie, signalisere mishag med situasjonen (pappa leker fremdeles struts, noe spolert av at gutt har funnet ut at han er der og drar han ivrig i håret med jevne mellomrom), mamma overlate overaktiv guttunge til sin far med noe mumling om aktivitetsnivå og genetikk, gå for å finne klær.


07.50: Verdens tyngste bleie fjernet, frosk vasket og påkledd og overlatt til sin far som skal ned og lage frokostgrøten hans. Jeg begynner av/påkledningsprosessen min (involverer stort sett 5-7 skift før jeg finner noe som passer noenlunde), men kommer ikke særlig langt før.....

07.53: BRAAAAK; BA- DAMM! *to sekunders stillhet* "VRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆL!" (Liam) "et-eller-annet-høyt-panisk-og-ikke-pent" (pappa). Jeg står på badet med trusa i handa og hjertet i halsen og tenker to ting "faen, trappa! LIIIIIAAAAM!!!" "Gudskjelov at de bråker, de lever ihvertfall" - og løper mot lyden. Er forholdsvis glad for at jeg ikke er filmet, kun iført bh på vei ned trappa med armer og bein panisk flyvende i alle kanter - jeg skal redde mitt barn, må vite!

Utrøstelig vrælende guttunge, utrøstelig redd far - har tryna i trappa så det sang..... pappa tviholdt på gutten og tok støyten i ryggen, men Liam er redd og hyler, med et rødt merke i panna og en liten kul i hodet. Omtrent tusen primalsynapser fyrer av, og jeg river til meg ungen min. Han virker egentlig mer skremt enn skadet (det samme er tilfellet for pappaen hans). Jeg klarer å motstå mammaimpuls nummer en når man er redd :kjefting. Ikke noe "Hva er det jeg har sagt om å være forsiktig i trappa" sagt med stygg høy stemme (ganske stolt over dette). Pappa er nemlig altfor ulykkelig til å kjeftes på, han må få klem istedet. Putt får en pupp og roer seg. Litt sutrete, men alt er ellers ved normalen, legen blir behørig ringt til og vi blir beroliget.

Noenlunde. Kjærestepappaen kommer nok ikke til å slippe taket i gutten sin noe særlig. Spørs om det blir mye hjemmekontor på denne mannen idag. Gudskjelov gikk det bra.... jeg har tenkt det såååååå mange ganger i den trappa: tenk om jeg detter mens jeg holder Liam. Er det mulig å bli så redde? Det kunne like gjerne vært meg. Stakkar kjæresten min.

Putt på bytur

Idag var en fin solskinnsdag, og siden kjærestepappaen bare hadde ett møte å gjøre unna inne i Oslo idag, hang mor og lille frosk seg på. Putt skal nemlig eksponeres for så mye som mulig, da vi har den teorien at dette vil gjøre ham mindre panisk og vanskelig i sommer når vi skal på laaang flytur. Hvis han blir vant til at nye ting er spennende, og ikke skummelt og kjipt, vil det kanskje gå lettere for alle parter? Så hele familien lastet seg inn i bilen, med alt det medfører når man har baby på slep, for å gjennomføre forsøksprosjekt "Putt på Oslobytur". Det ble timet omhyggelig, slik at dagens andre lur kunne inntas i bilen på vei inn.

Biltur forløp uten store begivenheter, det ble ytret de sedvanlige mishagsutbrudd fra baksetet før søvnen vant, og ble det sovet frem til vi parkerte på Løkka (i seg selv intet lite prosjekt, når man kan drite i å lukeparkere fordi vognmonsteret skal ut av bagasjerommet). Så der tuslet vi rundt på Løkka sammen med omtrent 500 andre barnevogner og en og annen irritert hipster som vandret slalåm mellom oss. Funka fint! Liam hadde fått seg solbriller, behørig satt på av far, og så temmelig barsk ut om jeg må si det selv, med lue med pingviner på og blå solbriller tror jeg nesten at han satt og tøffet seg litt. Han dro en Elvisleppe ved et par anledninger, så jeg er nesten sikker.

Målet var Nationaltheateret, hvor paps skulle ha produksjonsmøte siden Harrys Gym skal spille der (veldig kult) og i den sammenheng må ting planlegges, må vite. Etter diverse runder og omturer innom de fleste av Markveien og omegns vintagekjolestativer og bruktbutikker, hvor mams fant seg noen skatter, siktet vi oss mot sentrum. Det var omtrent som å kjøre tanks. Oslo er ingen by for barnevogner. Men kjærestepappa ordnet opp - sjelden har vel en stoltere hanefar trillet en vogn gjennom tigerstadens gater. Mens han laget prompelyder for å få Liam til å le (jepp, mor var litt flau). Liam studerte ivrig alle menneskene. Jeg var veldig stolt av guttene mine!


Møtte de vi skulle møte, inn på Nationaltheateret med oss! Baby på slep. Vogn ble båret opp trappene og inn i salen. Der slo jeg og Putte oss ned bak rad 20 og spiste lunsjglass på gulvet, og fikk gjort unna litt kravlegymnastikk (hmmm...ikke jeg da. Jeg prøver generelt å la være å krype rundt på gulvet på offentlige steder.). Liam prøvde ut akkustikken - veldig godkjent, beundret de fine lysene, og fylte bleia si. Hvor mange babyer kan si at de har fått skifta bæsjebleie inne i hovedsalen på Nationaltheateret?

Så kom prosjekt "mamma og pappa trenger mat" - igjen ble kursen satt mot Løkka. Liam var kjempetrøtt, men det var ikke han enig i, og han hylte rasende hele veien opp Markveien. Etter noen ekstra runder rundt kvartalet med hylskrikende unge i vogna (ingenting er som å bli uglesett av nihippe Løkkabeboere fordi vi har en bråkete unge som forstyrrer utepilsen deres), ga han opp og sovnet, og vi fikk faktisk spist hele middagen mens han sov. Så lastet alle seg inn i bilen igjen og kjørte hjem. Guttungen var så gira da vi kom hjem at det var ikke sjans til å overholde leggetid, han måtte først fortelle alle lekene sine hva han hadde gjort i dag.

Nå er mams og kjærestepappaen ganske slitne, og planlegger at kvelden skal inneholde en hjemmelagd pizza og en god slump rødvin.... Prosjekt "Putt på bytur" regnes som en suksess. Det var litt rart å reise fra alle menneskene som tok seg utepils på Olaf Ryes plass på en fin vårkveld. Litt rart at det var oss som dro hjem med baby når andre var på vei ut. Dette er litt nytt for oss enda. Vi er litt redde for å være kjedelige. Men har kommet frem til at vi har det veldig bra. Og vi ville aldri byttet Putt og huset vårt på landet hvor det er stille om morgenen med noen ting. Kanskje vi ikke er så hippe lengre? Hmm. Joda. Litt så. Men vi klarer oss utmerket med kun hverandre i kveld. :)

6 måneders bratt læringskurve.

Det ble plutselig litt pause i bloggskrivinga, da det har vært rimelig hektisk i det siste. Lista går som følger: Påskeferie med tilhørende besøkelser, innsending av mastersøknad og papirer som må ordnes i forbindelse med dette,diverse rutinemessige helsestasjonsbesøk, leilighet som legges til salgs, etc etc. Og midt oppe i dette har faktisk lille frosk rukket å bli 6 måneder gammel. Herre min. Alle sa det kom til å gå så fort når han ble født, jeg syntes de snakket ordentlig tull. Men jo da. Enda en kamel å svelge på en stadig voksende liste. Dette har vært den bratteste læringskurven jeg og pappa'n hans har vært borti. Den fineste tida, og den mest slitsomme. Hva har vi lært?

At det å føde er akkurat like vondt som jeg trodde, pluss litt til, og at epidural er verdens beste oppfinnelse (der var den første kamelen). Men at jeg allerede synes det er helt ok å tenke på neste gang.

At smokk er på en solid andreplass over verdens beste oppfinnelser (kamel nr.2). Vi skjønner ikke hvordan det går an å få babyer til å sovne uten.

At jo, jeg også ble litt tjukk etter å ha fått baby, det gjaldt dessverre meg og, ikke bare alle andre sånn som jeg likte å tro (håpe) inni hodet mitt mens jeg gikk gravid. Men de gamle buksene graves frem en etter en, og det er lys i enden av tunnelen.

Babyer promper. Mye. Dette hadde jeg ingen anelse om. Hadde heller ingen anelse om hvor opptatt jeg og kjærestepappaen kunne bli av før nevnte promper. Har aldri heia på en promp før jeg fikk baby.

Det går an å overleve på 4 timers søvn over en lengre periode, og det går an for to innbitte B-mennesker å synes at de har jammen fått sove lenge når ungen våkner halv 8istedet for 6.

At det å få gå på do alene ikke er en menneskerett når du har en liten baby.

At man til tider må spise middag på skift, og at det derfor lønner seg å lage mat som kan holdes varmt uten at det ender opp med å smake vondt. (Tips: Pasta er et dårlig valg).

At det går an å bli enda mer glad i kjæresten sin enn man allerede er.

At etter en helt grusom natt hvor englebarnet har hylt hver time, når man har skiftet en bæsjebleie som går fra tær til skuldre (ikke spør meg hvordan de klarer å få til det der), og når man selv ikke har spist - eller dusja - ordentlig på et par dager fordi ungen hyler når han blir lagt ned - så er det utrolig at, to sekunder etter at lille terrorist har sovnet, kan vi se på han og sukke over at han er verdens herligste skapning.

At det er mulig å være så intenst glad i noen som man er i den lille skapningen, at det er som å gå rundt med hjertet på utsiden av kroppen, og at man nå er dømt til å synes det er helt forjævlig å se på krim på tv der unger er ofre. Selv om vi vet det bare er tv. Og at det sikkert er sånn resten av livet.

Hvor mye alt må planlegges. At det å dra ut av huset med unge på slep innebærer logistikk på militært kampanjenivå. Selv om vi bare skal til butikken.

At du kan banne på at den dagen du kjører fra bleiebagen er den ene dagen guttungen tisser gjennom alle klærne sine når dere er ute på farta.

At små gutter prosjektiltisser det øyeblikket de får av seg bleia, og at bagen bør inneholde en ekstra genser til mamma også.

At vi kan ha lyst til å legge oss halv ti.

Akkurat hvor redd man blir første gangen frosken har 39 i feber om natta. Selv om man vet bedre.

At det er masse mere å skrive, men at husets lille diktator nå annonserer at han har ekkelt i bleia og vil ha kveldsbad, pronto, og mamma'n hans bør helst adlyde.

Og PS: At det blir bare bedre og bedre og morsommere og morsommere å være mamma og pappa :)

Fjolls til fjells. Over bekken etter.....snø?

Glem påskekrimmen - det er et annet stadig tilbakevendende mysterium jeg konfronteres med hver påske. Påskefjellet. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvorfor man skal opp dit. Her har vi hatt en lang vinter med masse snø - snø, som når den kom i november/desember var nesten magisk, men som vi ønsket dit pepper'n gror sånn omtrent rundt 1.nyttårsdag. Vi har klaget hele vinteren over denne snøen. Nå begynner den å smelte, og sola varmer til og med littegranne til tider. Og vi har fridager! Mange i strekk! Og hva velger folk å gjøre? De drar avgårde på leting etter mer snø. Opp på fjellet. Igjen med dette "Det er jo så koselig" argumentet. Hva er koselig? Kvikklunsj kan jeg spise hjemme. Appelsin også. Jeg liker fjellet bedre på sensommeren, da er det flotte farger og bær man kan plukke (og spise - veldig viktig detalj). Hva er det der nå? Bare mer snø. Jeg hadde snøfonner i gården som var over tre meter høye - jeg føler ikke noe sterkt behov for mere kaldt og hvitt nå som vi har kommet til april.

Jeg er ikke direkte fiendtlig innstilt til konseptet - jeg bare forstår det ikke. Jeg må mangle noen norskhetsgener. Jeg spurte min kjære om han kunne forklare (mamma'n min hadde nemlig bare "Det er så koselig"- argumentet å komme medd, før de lasta seg inn i bilen og dro på hytta i Uvdal). Han var ikke så mye bedre enn meg. Han hadde en teori som ihvertfall gjaldt gutta, mente han: Øl. Det ble deretter fortalt om en tur på påskefjellet han hadde vært på uten hverken ski eller brett (Og vi kjører brett begge to, ikke misforstå - vi er bare lei av snø i april). På hytta i påsken dro han like fullt. Det som imponerte meg mest var at han hadde med seg skibukse og hettegenser sånn i tilfelle de skulle på afterski. En slags forkledning. Jepp, jeg elsker denne mannen. Han fyrer opp med sportssidene uten å lese dem, det er en mann etter mitt hjerte.

Vår utflukt denne påsken var relativt beskjeden - vi dro til sommerhuset ved sjøen. Der drakk vi rødvin og spilte Geni med mamma og pappa og så dro vi hjem igjen dagen etter. Da hadde vi kost oss masse, og lille frosken hadde fått sove borte for aller første gang. Vi øver oss nemlig til den store sommerferieturen til USA. Det gikk stort sett bra - vi var flinke og fulgte alle rutiner (se bilde - utslagsvask på badet fungerte utmerket til kveldsbadet). Vi overlevde natten, riktignok med en noe høyere smokkføring enn vanlig, og halve natta i vår seng, men hovedgrunnen til at de voksne var trøtte var nok de før nevne rødvin og brettspilleskapadene, ikke lille Putt. Best av alt - det var nesten ikke noe snø igjen. Og jeg fant snøklokker under vinduet.

....det som kan utsettes til imorgen...

Jeg er utrolig flink til å utsette ting (faktisk noe av det jeg er aller flinkest til), samtidig som jeg er født med kronisk dårlig samvittighet. Det er ikke verdens beste kombinasjon. Det betyr blant annet at jeg ser meg rundt i huset, tenker "jeg må gjøre det, det, det.... Også vil jeg gjøre deeet... Imorgen har jeg tid!" Det har jeg selvfølgelig ikke, ingenting blir gjort, og der sitter jeg dagen etter og tenker det samme. Når dette har pågått i mange nok dager, blir det vanskelig å sove om natta, fordi jeg ligger og har dårlig samvittighet for alt det jeg skulle ha gjort, eller har lyst til å gjøre. Og det virker som om alle andre er mye flinkere enn meg til å få ting gjort.

Vårrengjøring står høyt på lista mi nå. Det er noe litt ondskapsfullt over vårsola som kommer inn vinduet på skrå og treffer i en sånn vinkel at alle mine synder blir avslørt, hvert minste støvkorn (og dem er det mange av) synes. I tillegg til at det synes godt at jeg var høygravid sist det var sesong for slikt, og vinduene mine er dermed ikke pusset på en gooooood stund. Jeg lurer på hvordan alle andre får det til? (ja, jeg vet noen har vaskehjelp....det har jeg ikke samvittighet til, jeg kan ikke utsette et stakkars menneske for mitt hus) Jeg har ei venninne som en gang sa (da jeg kommenterte hvor fint og ryddig hun alltid hadde det, selv om hun hadde ny baby og alt det der) "Nei, jeg får jo ikke akkurat støvsugd hver dag lenger". Nei vel. Hver dag? Det har jeg aldri gjort - er det jeg som ikke har peiling? Siden har jeg hatt dårlig samvittighet for dette også.

Jeg skal rydde bort berg av rene klær som ligger på vaskerommet. Men når? Når Liam er våken, får jeg ikke gjort noen ting, når han sover på dagen kollapser jeg fordi jeg ikke har sovet om natta, og når han sover om natta, så sover han i det rommet klærne skal legges på plass i, og våkner hvis jeg prøver meg på det. Ergo: Fjell av klær sitter fast in limbo.

Jeg skal sy 17.maiklærne hans. Det er i det hele tatt ganske mye jeg skal sy ferdig. Men når han har lagt seg, sitter jeg på mystisk vis fast i sofaen sammen med pappaen hans med sand i øynene og vil ikke gjøre noe som helst. Jeg har en stor plastikkboks full av vintagekjoler som skal sys om og redesignes, men enten så orker jeg ikke, eller så nekter jeg å tilpasse dem til den kroppen jeg foreløpig har. Så der ligger de.

Jeg skal pusse opp diverse loppisfunn som jeg fant mens jeg var gravid og ikke kunne spraymale og bruke vanlig maling. Jeg har (ifølge min kjære og til hans store irritasjon og tildels fortvilelse) fylt opp den stua vi ikke har begynt å pusse opp enda (enda et prosjekt - gammelt hus har to stuer), med ting som må pusses opp før det kan plasseres ut i huset. Der står de fint, til tross for at jeg stadig har store ambisjoner om hvor fine de kommer til å bli bare jeg kommer igang. I hodet mitt er de ferdige allerede.

Jeg skal ordne med diverse søknader, papirer, telefoner, etc. Jeg har totalt skjemaskrekk, tror verden er ute etter å ta meg, og utsetter og utsetter. Dette er det verste - det er dette som holder meg våken om natta. Jeg skriver samme lista i hodet 15 ganger. Jeg stresser og engster meg, til tross for at det er absolutt null jeg kan få gjort med noen ting klokka 2 om natta. Jeg legger store planer om hvor effektiv jeg skal være imorgen. Dagen etter har jeg ikke fått gjort noenting, eller kanskje bare èn ting, og så ligger jeg der med de mentale listene igjen, og føler at jeg ikke strekker til som voksen.

Så nå i påsken skal jeg vaske huset, rydde bort klærne, sy, helst ha besøk av noen venner, sende inn søknader, ordne med selvangivelsen, og være allround prakteksemplar av en husmor, kjæreste og mamma. Hvis noen vet hvordan jeg kan få til dette, vær snill å fortell meg. Hvis du spør meg neste uke, har jeg sannsynligvis kanskje fått gjort èn eller to av disse tingene. Jeg kan nesten garantere at jeg ikke har pussa vinduene (hat..). Jeg har sikker ikke sendt inn papirer heller, og ligger sikkert våken om natta pga det. Det jeg kan garantere at jeg har gjort, er at jeg har kost og lekt med lille frosk og pappa'n hans, trilla turer, laget mat, kost med katten, vasket av kjøkkenbenken, sett litt på TV, og lest masse. Klærna ligger sikkert på vaskerommet enda, i en enda større haug. Det eneste positive med det er at kjæresten min må spankulere gjennom huset fra dusjen for å hente klær på vaskerommet, så jeg kan glane litt på han underveis. Hehe. Det er kanskje ikke så ille likevel...

Søvngjenger

Lille sjørøver'n vår har de siste to ukene gjort den genistreken å slå sammen sin første alvorlige forkjølelse med sine første tenner. Double whammy. Først hadde vi en baby som ikke sov om natta fordi han var tett i nesa, hadde feber og ikke fikk puste ordentlig, - nå sover han ikke fordi det kløøøøøøøør i gummene. For meg er resultatet det samme - jeg sover ikke jeg heller. Det begynner å sette spor. Ikke bare i ansiktet mitt, det har jeg ikke lyst til å snakke om en gang, men mer i handlingene mine. Frekvensen på episoder der jeg har gått målbevisst inn på et rom, for så å stå der og måpe til meg selv og lure på hva i all verden det var jeg skulle her, har gått sterkt opp. Noen ganger når jeg snakker, tar jeg meg i å småsnøvle setninger og snuble i ord, som om jeg er halvfull midt på lyse dagen. Eller jeg begynner på en setning, bare for å midtveis stoppe opp og ikke huske hva jeg holdt på å si. (Lover bra for dette innlegget, ikke sant?)

Det virkelige høydepunktet kom i ettermiddag da jeg trillet tur (i allværsjakka mi, tjo- hei! lol... Det var drittvær, og jeg var på tur.). Jeg skiftet over fra bag til sportssete på vogna idag, sånn at Putte kan sitte litt opp og se, og tenkte jeg skulle ta en liten testtur. Målet var å få litt frisk luft i ansiktet sånn at jeg kanskje våknet litt, og at forhåpenligvis Putte kunne sove litt. Jeg holdt på å sovne. Jeg tror faktisk jeg kan si at jeg sovna. MENS jeg gikk. Jeg visste ikke at det gikk an engang. Takk og lov for at vi har fått gangstier på landet også. Jeg kom til meg selv igjen med vogna halvveis ute i grøfta, idet forhjulet kjørte rolig og bedagelig inn i en råtten brøytekant. Jeg hadde ikke sluppet vogna, jeg hadde bare skjena litt. Bare littegranne.

Oppi vogna satt en lys våken gutt og kikket noe forundret og skeptisk opp på sin mor. Han hadde ikke sovna, nei, verden var jo så morsom og interessant når han fikk iaktta den fra sittende posisjon, så sove kunne mamma bare glemme. Men han så på meg med akkurat den samme skeptiske rynken i panna som pappaen hans har når han virkelig konsentrer seg. Han lurte visst på hva mamma'n hans skulle ute der å gjøre. Jeg gjorde som pus - latet som om det var meningen, og at det var så absolutt en del av min masterplan å stå med vognhjulet i grøfta akkurat da. Jeg tror ikke jeg lurte ham.

Det som er litegranne urettferdig, er at hovedpersonen selv, kaptein tannløs, virker ikke som han er noe særlig plaget av å sove i intervaller i to uker. Han er strålende fornøyd og blid, og vil helst at det skal skje noe hele tiden. Dette annonseres høylydt. Dagen begynner med friskt mot klokka halv seks. Tålmodighetsnivået er om mulig enda lavere enn mitt, og man kan ikke ligge alene og leke i mer enn høyst tre minutter om gangen. Hvis mamma setter seg ned, tas dette som en direkte oppfordring til å begynne å klage på at det er kjedelig å være alene (halvannen meter fra meg, omgitt av leker). Jeg går runder i huset med ivrig unge i armene eller i bæresele, mens det svømmer foran øynene mine. Jeg er sosial og går ut av huset, ikke bare fordi det er koselig, men fordi det er vanskeligere å sovne midt i en samtale med andre (og det er flaut).

Nå har kjærestepappaen vært på messe i Tyskland i fire dager og tre netter, og det er en natt og en dag igjen til jeg får sove litt lenger om morgenen, ihvertfall èn deilig søndag. Det er like før jeg teller minutter. Jeg vet jeg burde legge meg tidligere, men det er så innmari deilig, etter en hel dag som aktivitør, kosebamse, klatrestativ, etc., å ha det bittelitegranne stille i hodet mitt og rundt meg, så jeg klarer sikkert ikke å få kommet i seng til fornuftig tid (dvs.nå) i kveld heller. Imorgen skal mormor få trille tur med gullet, det er nok sikrere for alle parter.

The dreaded muffintop og drastiske tiltak.

Siden jeg nå har klart å erte på meg endel mennesker vet å ta opp allværsjakketemaet (tydeligvis et mer betent tema enn politikk, religion og økonomi tilsammen)og er litt redd for å vise meg utendørs i av frykt for å bli angrepet av en mafia i Bergansjakker, får jeg ta for meg noe litt mer fredelig - tror jeg da - denne gangen. Jeg har ymtet frempå om et par uheldige klesepisoder før her, i forbindelse med mine hallusinasjoner om at jeg ikke ser så innmari annerledes ut nå (les: jeg tror jeg har samme størrelse) enn jeg gjorde før jeg fikk Liam. Jeg tar selvfølgelig helt feil, og mesteparten av tiden er jeg klar over dette. Smertelig sådan. Jeg fikk en ordentlig reality check når jeg i et litt overmodig øyeblikk prøvde gamle jeans. Dumme, dumme meg. Der var den: muffintop'en. Dødsfienden til enhver dame som har båret frem et barn, og veldig mange som ikke har det.

Jeg vet ikke om begrepet muffintop trenger forklaring, men jeg skal gi en uansett. Tenk på en stor amerikansk muffins, en sånn som stikker opp over kanten på papiret sitt og velter litt usymmetrisk utover. Så tenker du på en jente - dessverre meg i dette tilfellet - i et par jeans som er hakket for små i livet. Og så setter du disse to bildene ved siden av hverandre og sammenligner. Vips - du skjønner hvor jeg vil hen. En slik stirret tilbake på meg i speilet over kanten på de beste jeansene jeg noensinne har hatt - som ikke passet lenger. Den stirret på meg, og jeg er sikker på at den rakte tunge. Eventuelt viste finger'n. Jeansene, sammen med en del andre klær, ligger nå pent sammenbrettet i en plastboks bakerst i kottet, merket "På vent grunnet størrelse".

OK, så vet jeg at jeg høres overfladisk ut nå. Det å ha fått sønnen min er det største. Noensinne. Flat mage er ikke viktigere enn han. Men det er litt viktig hvordan jeg har det med meg selv. Pluss at jeg synes det er lite morsomt at de fineste klærna mine ligger i den boksen. Ok, det er to bokser, ikke bare en. Så her må det drastiske tiltak til.

Problemet er at jeg er skikkelig dårlig på drastiske tiltak, og skikkelig god på sjokolade. Jeg har masse gode intensjoner, og temmelig lite disiplin. Jeg tror alltid at NÅ skal jeg tilbake til å trene fire- fem ganger i uka, og ender opp med en eller to, hvis jeg er heldig. Riktignok har jeg trent uhorvelig mye tidligere, men at jeg skal skryte av det nå blir omtrent det samme som (det uforklarlige fenomenet) at ALLE mannfolk jeg kjenner fremdeles tror de er i like god form som de var når de var i militæret, selv om det er ti år siden. Noe må helt klart gjøres.

Jeg har dermed gjeninnført konseptet lørdagsgodt. Jeg tenker at mamma og pappa var inne på noe der. Og den berømt treninga er igang, om enn med en litt haltende start. Jeg ser at de jeg kjenner som har babyer som faktisk sover i over en time om gangen på rimelig regelmessig basis har en fordel der. Jeg har en utålmodig actionman som ikke vil gå glipp av noe. Skjønner ikke hvor han har fått det fra? Jaja, husvask med 9,5 kilo baby i bæresele teller vel også. Jeg har tilogmed vært på en spinningtime. Jeg hater spinning. Hvis det finnes et helvete, så er en av de innerste sirklene dekorert med spinningsykler og oversett av en instruktør som roper "Kom igjen nå, det var ikke pulstoppen, den kommer NÅ!" mens de smiiiiiiler. Så litt innsatsvilje har jeg da. Vi får se hvordan det går. For øyeblikket er den største motivasjonen at jeg skal en tur til USA til sommeren, og de jeg treffer der har ikke sett meg på 4 og et halvt år og ca 10 kilo. (Au, det gjorde vondt å si det tallet).

Det å offentliggjøre min kamp mot muffintoplooken her er min måte å ansvarliggjøre meg selv på. Gjøre det vanskeligere for meg å jukse og å finne på unnskyldninger. Jeg er kjempegod på unnskyldninger. Trenger opptil flere spark i bakenden (den er ganske stor, og dermed ikke vanskelig å treffe, så kom igjen). Så nå er jeg offisielt igang.

Jeg vil bare avslutte med en liten observasjon når det gjelder forskjellene mellom kjønnene og vår oppfatning av egne kropper. Jeg sier ikke at gutter ikke bryr seg om hvordan de ser ut, jeg vet da bedre enn det. Men hvis vi jenter går inn i et prøverom for å prøve et par jeans og de ikke passer helt og gjør at vi ser mindre heldig ut, så legger vi skylda på oss selv, på vår kropp, ikke på buksa, og går fra prøverommet fast bestemt på å forandre oss. Gutta sier "drittbukse", lar den ligge igjen i prøverommet og går derfra fast bestemt på å finne en bukse som passer. Jeg vil være mer som gutta.

Hvorfor man bør hate allværsjakker. Jeg mener det.

Jeg lovet at det skulle komme. Og nå, siden jeg virkelig ikke orker å snakke mer om tenner som kommer eller ikke kommer og unger som skriker midt på natten sånn at jeg får to timer søvn, så trengte jeg et annet tema - derfor: allværsjakker. Hjemme hos meg er Bergans et skjellsord. Er forberedt på at jeg kan komme i hardt vær (no pun intended) ved å slenge med leppa om dette plagget som tydeligvis er så sterkt knyttet til den norske folkesjela, men ærlig talt. Noen må si noe.

Det jeg sa en gang før her noe i den retningen at det siste jeg ville bli var en sånn hestehalemamma med allværsjakke. Noen følte seg muligens litt truffet, men det var ikke meningen å være slem - det er bare et par ting jeg vil til livs. For eksempel det at fordi man har prestert å få frem en unge på den ene eller andre måten, så er man dømt til å kle seg som en sekk i knallfarger og kunststoff resten av livet. Please. ( Og hvis noen sier ordet 'praktisk', så slår jeg dem i hodet med noe hardt - vi kommer til dette).

Ok - hva har jeg imot allværsjakker? De er stygge. Stygge OG dyre (ikke en spesielt knallgod kombinasjon i mine øyne). Jeg vet at de har blitt laget såkalt 'figursydd' nå...men nei. Absolutt ikke. Jeg har en teori på at styret i Bergans har interne veddemål som går ut på å finne ut hvor stygge farger det går an å sette sammen, og hvor mye kan vi får folk til å betale for det? Jeg får fremdeles vondt i hodet av å tenke på den limegrønne nyansen som var ute og gikk overalt for noen år siden. Og ja, jeg skal innrømme det: ikke alle ser helt forferdelige ut i sånne jakker. Poenget er bare at de hadde sett veldig veldig mye bedre ut i noe annet, uansett hvor godt utgangspunkt de har. Særlig mammaer. Har ikke de fleste av oss litt issues med kroppen vår akkurat nå uansett? Hadde det ikke da vært lurt å ta på seg noe som gjorde at man følte seg litt fin, og ikke noe som ser ut som om du skal på fjelltur i storm? Hva med din identitet som jente oppi alt det her? Som en som er mer enn henter i barnehage, middagslager, løpe-på-butikken familieorganisator?

"Praktisk". Stygt ord. Ikke godt nok argument i denne saken. Allværsjakker er unektelig praktiske. Til å gå på TUR. Til å kjøre brett eller ski. Til å trille vogna langs veien når det duskregner og du har sovet lite og du har på deg joggebukse og håper at du ikke treffer noen kjente. Til sitt formål. IKKE til alt. Ikke til å trekke på seg over fine jeans og støvletter (joda, dette har jeg sett mye). Eller gud forby, over kjole eller skjørt. Jeg har sett det og. Jeg tør vedde på at 80% av de som har på seg allværsjakke i alle anledninger er temmelig lite sporty av seg. Disse jakkene er "vanntette, vindtette, fukttransporterende og tåler høyt aktivitetsnivå" - jepp, høres ut som akkurat det man trenger for en snartur til butikken.

Til slutt skal jeg innrømme at jeg har en jakke jeg og. En Helly Hansen (kjøpt for 50 dollar på salg i USA av alle ting), som er grå og hvit - og som jeg bruker til tur og snowboard. That's it. Jeg kan til nød ha den på meg over treningsklærne på vei hjem fra trening hvis det er ekkelt vær ute. Jeg kan ha den på meg hvis jeg triller langs veien på en sånn dag hvor jeg håper ingen kjente ser meg. Men jeg nekter å ta den frem for noe annet. Den er like slem som alle andre sånne jakker. Den tar fra meg midjen min (det som er igjen). Den gjør at det føles helt greit å dra håret i hestehale og ikke tenke på hvordan sminken min er (eller om jeg har noen i det hele tatt). Den gjør at jeg føler meg anonym, blass, som en del av bakgrunnen. Den er ikke meg, ikke det jeg vil være, og jeg er temmelig sikker på at det ikke er sånn de fleste andre mammaer vil være heller. Kan vi ikke bare drite litt i "praktisk" en stund da? Være noe annet enn stressa mamma som glemmer hvor godt det føles å være jente? Jeg sier ikke at du må være glam og styla hele tiden (jeg elsker joggebuksa mi), men ikke glem hvor flott du egentlig er bak allværsjakka og hestehalen. Vi fortjener bedre enn å være anonyme.

Snørr og tårer. Mest snørr.

Idag - eller igår, for å være helt nøyaktig, hadde jeg egentlig lovet å komme med noe mer om allværsjakker og andre grusomme ting. Men igår kom en kjip forkjølelse luskende og fylte hodet mitt med bomull og halsen min med tistler og gav meg en nese som renner konstant samtidig som den er tett. Det var ikke noe stort mysterium hvor den forkjølelsen kom fra, med en syk sønn som stikker våte siklefingre opp i mammas ansikt så ofte han kan. Nå har jeg derfor sånn fin rød ring under nesa som man får av å snyte seg altfor ofte med litt vondt raspete papir. Jeg har også på meg de eldste, mykeste joggebuksene mine, og en genser som har grøtrester fra kveldsmaten til Liam nedover skulderen. Jeg har gitt opp lommetørkler og kleenex, og lagt beslag på en stor gulpeklut i stedet. Jeg synes dermed ikke jeg har så godt grunnlag for å slenge med leppa om uheldige klesvalg à la allværsjakker akkurat i dag. (Men frykt ikke, jeg kommer sterkere tilbake)Jeg er med andre ord skikkelig sexy idag. Heia meg.

Lille frosken min har jo vært syk mesteparten av uka, men akkurat idag, når mamma'n hans våknet med følelsen av at hun var blitt overkjørt av en trailer - idag startet dagen hans klokka seks. Lys våken og i kjempehumør. Her var han klar for action, det fikk da bare mangle, nå hadde han tatt det rolig lenge nok! Og pappa skulle jobbe.... I slike øyeblikk er man veldig veldig glad for å bo ved siden av et par særdeles innsatsvillige besteforeldre, som også synes tilstrekkelig synd på datteren sin (i tillegg til å gripe med begge hender muligheten til å få gullungen litt for seg selv), til å hjelpe meg litt.

Litt syk var riktignok Putte enda. Han er dett i desa, og tar det personlig. Jeg suger ut snørr med en sånn liten ballongpipett (enda en ting jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle holde på med), og han blir rasende. Han griner, og det kommer mer snørr. Repeterer prosedyre. Han vil ha pupp, men er for tett i nesa til å klare å sutte ordentlig, han får ikke puste. Ville protesthyl. Men puppen er i gang, og spruter den hylende gullungen min full av melk i hele det sinte røde lille ansiktet- han blir ikke blidere av den grunn. Tid for å sove morgenlur (Yeeeeessssss tenker mamma'n). Men nei - han får ikke til å bruke smokken, nesa er fortsatt tett, og nå er han både sinna OG trøtt. Ny snørrprosedyre. Sint frosk plasseres noe kontant ned i vognen sin, smokk trykkes på plass, og jeg vugger frenetisk med en hånd mens jeg pusser nesa med den andre. Mor og sønn kollapser tilslutt på hver sin kant.

Det er kanskje unødvendig å si at jeg kasta inn håndkleet da.... Mormor og morfar tok rasende opplagt hoppetuss av et barnebarn, fyrte opp i ovnen min, trillet tur med han... i det hele tatt gjorde det mulig for sin datter å ta seg en dusj og sitte i sofaen med en tekopp og synes synd på seg selv og gi pupp når det var behov. Ungen var kjempefornøyd med å få ivrig oppmerksomhet rettet mot seg hele tiden, mamma'n følte seg litt utilstrekkelig og en smule patetisk.

Så egentlig er dette en hyllest til besteforeldre som redder dagen. Og til en kjæreste som kommer hjem og har handlet og skal lage mat. Som ble møtt av verdens gladeste sønn som skrattlo over å se pappa'n sin, og som danser rare viftedanser rundt på gulvet for å få han til å le en gang til. Som stryker meg over kinnet når jeg ligger på sofaen og er syk og nestensover. Som imøtegår matlagingsprosessen med militær presisjon, og som står på kjøkkenet akkurat nå og fortviler over at sausen hans ikke ble helt perfekt, og derfor skal få litt hjelp av meg.

Amerikanske skolebøker og en utvikling som provoserer meg så veldig...

Jeg vet at jeg sa jeg skulle skrive litt om ting fra verden rundt oss også, og derfor er det det jeg gjør idag. Noe som har opptatt meg nå, er en debatt rundt hva skolebøker skal inneholde... i USA. Jepp, det høres kanskje fjernt ut for oss, men bear with me. For det første er USA "mitt andre hjemland" - jeg bodde der i fire år, og trodde egentlig jeg skulle bo der mye lenger, men så skilte jeg meg fra han jeg var sammen med (en veldig lur beslutning, men ikke poenget her. Poenget er at jeg ikke bor i USA lenger). For det andre, så er USA en stormakt av en slik grad at det som skjer der, påvirker oss på en eller annen måte enten vi vil eller ikke.

Derfor: skolebokdebatten i Texas. Konservative, høyrelenende og fundamentalt kristnte krefter har der satt ned et 'ekspertpanel' (hvorav ingen er eksperter på de faktiske tema), som skal vurdere hvordan ting skal vinkles i barns skolebøker i samfunnsfag. Dette er veldig omfattende, jeg legger ved lenker fra NY Times, Yahoo News og Washington Monthly for de som er mer interessert. Vær så snill, les det. Disse menneskene vil lære barna at USA er tilbærmet ufeilbarlig, at nasjonen er bygget på religiøst grunnlag (Fjerne Jefferson og det filosofiske grunnlaget for separasjonen mellom kirke og stat), fremstille Darwinismen som en tvilsom teori (til fordel for kreasjonisme og religion), kapitalisme skal ikke lenger hete kapitalisme (det hadde en negativ klang), det skal dermed hete "free enterprise system" og hylle ssom roten til alt godt (hallo? Har de sett på sin egen økonomiske tilstand i det siste?) - i det hele tatt, fremstille alt på en slik måte som vi i Europa liker å parodiere og tøyse med at amerikanere er.... Bare at nå er det alvor.

Bare Texas, sier du kanskje? Jepp, men Texas er stort. De kjøper mange skolebøker. Forleggere er avhengig av penger, og vil gjøre Texas fornøyd. Ergo lager de skolebøkene etter disse anbefalingene, og de sprer seg over hele nasjonen. Resultatet kan bli ganske skremmende. Flere generasjoner opplært i en høyrevridd kristen, konservativ nasjonalisme, som skal vokse opp og lede verdens mektigste stormakt. En generasjon opplært itl i enda større grad i se seg selv og eget system overlegent alle andre. En generasjon som ikke er opplært til å vise toleranse og se nyanser.

For meg er det skumleste at jeg kjenner noen som er enige i disse endringene.... Eller kjenner og kjenner - en venn av en venn i USA, som jeg diskuterer med på Facebook fordi vi sitter på totalt forskjellige sider av alle saker, både politisk og religiøs (hun:fundamental messianisk kristen, jeg: ateist, hun: konservativ republikaner, jeg: liberal). Det er veldig interessant å se hvordan hun - og mange med henne tenker. Interessant, og jeg har lyst til å hive ting i veggen og skrike hvor forbanna idiotisk det er at de ikke skjønner noenting. Men jeg ser på det som en øvelse i toleranse, jeg har en teori på at det er sunt å ha bekjente du overhodet ikke er enig med - om ikke annet, får du øvd deg på å diskutere.... Men det er skummelt at en jente som er like gammel som meg, mener at endringer som disse er en god ting. Jeg hadde vært mye mer komfortabel med å tro at de eneste som var enige i noe sånt, var rednecks som bor i campingvogner, er gift med kusina si og tror Europa er et land. Men nei.

Dette ble kanskje ikke det mest sammenhengende innlegget. Jeg ville bare dele noe jeg ble opprørt over. Jeg ser at det er endel som leser dette, faktisk (selv om alle kommentarene kommer på facebook, ikke her...lol), så jeg ville vel at flere skulle vite om det. Sjekk linkene, eller google US textbooks Texas. Det er på engelsk, men så himla vanskelig er det ikke å forstå. Jeg garanterer at det vil sjokkere.

Den dagen Lånekassen trampet på en sliten studentmamma.

Jeg vet ikke helt når jeg våknet idag. Det er fordi jeg våknet med jevne mellomrom fra jeg la meg, og har mistet evnen til å si når en soveperiode sluttet og en "våken"periode tok over. Lille frosk har hatt 39 i feber hele natten og har ikke vært fornøyd. Morgenen begynte dermed med utålmodig feberbaby, bæsjebleie, grisete frokost kjapt etterfulgt av nedspying av mamma. Banan og fersken denne gang - greit med litt variasjon.

Men joda - dagen hadde knapt begynt. Sjekke nettbanken - som mangeårig student er man veldig klar over når Lånekasseoverføringen kommer. Spesielt som mangeårig student som er i mangemåneders lang krangel/klageventing med NAV fordi hun ikke har fått utbetalt de foreldrepengene hun har krav på. Spesielt når man har vært blakk litt for lenge, og har sett frem til at endelig - endelig! - hadde Lånekassen fått den trege byråkratiske rumpa i gir og gitt meg foreldrestipend og forsørgerstipend. Som jeg selvfølgelig trodde skulle tilsvare det som står på nettsidene deres. Dumme damen som tror på informasjon fra det offentlige, jeg lærte tydeligvis ingenting av NAVhistorien. På kontoen min var det nemlig halvparten av det jeg vanligvis får når jeg bare er student og ikke mamma OG student. Utviklingen er negativt proporsjonal med arbeidsmengden, tydeligvis.

Jeg ringte til Lånekassen - for dere uinnvidde, så er det å komme gjennom til en kundebehandler der omtrent som å komme gjennom til SAS hvis du skal klage på noe. Jeg ventet. og ventet. Så kranglet jeg litt med to stykker. Den ene måtte sjekke med noen andre. Jeg ventet mer. Han skulle sjekke noe mer, og ringe meg opp igjen. Jeg ventet enda mere. Han ringte opp igjen, og sa at, jo, det var riktig sånn som det var overført. Les: du er nå blakk resten av året, værsågod, glad vi kunne hjelpe deg. Begrunnelse? Det var bare sånn systemet var, det kunne bli litt skjevfordeling av hvordan ting utbetales. Ja, han skjønte regnestykkene var vanskelig å forstå, men det var riktig sånn.

Resultat: Sønn griner fordi han har feber og synes verden er slem. Mor griner fordi hun i nærmeste overskuelig fremtid er vesentlig blakkere enn hun hadde trodd, og ergo er verden slem. Sønn griner enda mer fordi mor griner. Far stapper smokk i sønn og bærer tekopp til mor. Venninne må komme på besøk og distrahere fordi jeg tror verden er ute etter meg. Verden er svart. Må avlyse frisørtime (første frisørtimen siden Putte ble født, jeg hadde gledet meg SÅ - kan du tenke deg hvordan jeg ser ut på hodet nå? Gutten er 5 måneder....). Dette gjør meg virkelig forbanna. Jeg var så stolt fordi jeg hadde klart å spare litt til ferie, ser nå alle sparepengene forsvinne i stort sort hull.

Løsning: fjorten kopper te. (En veldig sjelden gang angrer jeg at jeg slutta å røyke - idag er en sånn dag.) Legge onde slagplaner om plassering av poser med bæsjebleier i postkassene til NAV og Lånekassen (Takk Johan, for denne fantastiske ideen, noe modifisert av meg). Se verden som svart. Holde på Putte og snuse i nakken hans (til vill protest, men mamma bryr seg lite om det nå). Tvangskose katten. Planlegge korstog mot offentlige finansinstitusjoner. Kose Putte og kjærestepappaen. Synes synd på meg selv. Utagere her i bloggen.

Ingen ordentlig løsning synes enda åpenbar, men vi er tre stykker i dette huset som er like glad i hverandre uansett. Og en med pels som er glad i oss når hun selv vil og det finnes mulighet for litt godis. Uansett, så er det verdt det.

Feberfrosk

Klokken halv ti igår runget det gjennom huset da husets minste herre høylytt erklærte sin misnøye med et eller annet. Han hadde da sovet fredelig siden rundt 7, men det er ikke helt uvanlig at det meldes om mistet smokk, dum drøm, "mamma jeg er litt alene, er du der?", eller lignende¨. Vi har også mistanke om at det er en tann rett rundt hjørnet, siden alt tygges på (se bildet), og det sikles små verdenshav på daglig basis. Så jeg gikk opp for å trøste litt. Der fant jeg skrikende fortvilet guttunge i en stor oppkastdam - og han var varm på hodet sitt.Veldig varm! Jeg gjorde som en hver selvrespekterende småpanisk mamma ville gjort - ropte på pappa'n hans.

Lillegutt hadde fått grøt med mango til kvelds, og det var nå mangospy overalt. Pysj, dyne, pute, laken, kosedyr, saueskinn og overalt i håret hans. Det ble pappa's oppgave. Jeg satt der med guttungen og tviholdt på han, rugget frem og tilbake, susset røde feberkinn, og spurte min kjære omtrent 20 ganger om han synes lillegutt virket varm (som om det plutselig skulle vise seg at han ikke hadde feber likevel hvis jeg spurte mange nok ganger). Vår lille diktator har nemlig ikke hatt feber før. Ukjent, skremmende territorie for ferske foreldre. Vi har ikke rukket å bli blasert på sånt enda, her er det fullt alvor - tenk om det er farlig?

Gutt ble transportert ut på badet, behørig vasket og skiftet og temp tatt. Nesten 39 grader. Teorien om feber i forbindelse med ny tann ble kastet frempå. Mor og far var prøvde å berolige hverandre, men vi hørtes i grunnen ganske patetiske ut. Temp ble tatt tre ganger til, selvfølgelig med samme resultat. Oppi det hele var hovedpersonen selv ganske så fornøyd - han lå og lekte med tærne sine og pludret og synes det hele var temmelig spennende. Han fikk lov til å stå opp mitt på natten! Mamma og pappa er her begge to! Oi, der var leken min! Tærne mine? Vent litt, mamma, hva stikker du opp i rumpa mi, - jeg er ikke så sikker på det der.....å, der var tærne igjen!

Gutt ble brakt ned i stuen (enda mer spennende!), mens vi bladde i babybøker for å finne ut hva vi skulle gjøre. Endte med å ringe legevakta... hysterisk? Vi? Av dem fikk vi vite sånt som vi egentlig hadde skjønt allerede, men som vi bare måtte høre fra en som har litt mer medisinsk autoritet enn oss. Gutt fikk enda mer stukket opp i rumpa, denne gang febernedsettende. (Takk helsesøster for at du sa jeg burde ha det i huset i tilfelle han fikk feber av vaksinen. Jeg trengte det ikke da, men nå var jeg veldig glad for det og følte meg som flink mamma.)

Gutt sovnet igjen. Pappa og jeg satt nede og nistirret på babycall og løp opp og sjekket hvert femte minutt. I mammas hode var det nå bilder av sykebiler, store oppkastdammer - tenk om han kveles, høy feber og i det hele tatt en livstruende situasjon. Vi innså til slutt at det kanskje var en smule hysterisk. Vi gikk og la oss. Vi våknet hver halvtime. Feberen gikk ned. Gutt fikk pupp med en gang han så mye som gryntet (væskebalanse, vet du - veldig viktig... kremt), og natta gikk.

Idag våknet trøtte foreldre av en strålende opplagt (og antageligvis stappmett) gutt som bablet uavbrutt i nærmere en time. Sannsynligvis skulle han fortelle oss alt om nattens spennnende hendelser, engasjementet var stort. Vi? Vi var bare glade for at det var søndag, og at vi ikke skulle noe idag. Vi følte oss litt som om vi hadde vært igjennom den store ildprøven, og samtidig litt dumme. Jeg antar at alle som har barn, og er litt mer drevne enn oss, ville ha flirt litt av oss. Og neste gang tar vi det litt roligere. Men det var skummelt der og da. Veldig skummelt.

Rockemisunnelse og mammaidentitet

Ikveld spiller Zeromancer på Rockefeller. For meg vil det si venner på scenen og venner i salen. Og hvor er jeg? Jepp, hjemme. Jeg er visst ikke helt klar for å dra fra lille frosk sånn enda. (Den offisielle unnskyldningen er at mormor og morfar er på fjellet og kan ikke sitte barnevakt..., men jeg er nok forlengst gjennomskuet)). Lillemann hadde helt sikkert klart seg fint uten meg, han (eller?), men det hadde nok vært verre med mamma'n hans. Og pappa'n for den saks skyld.

Men - og dette er et ganske stort men: Det er endel tanker og bekymringer som melder seg i en sånn situasjon. Faktum er at masse mennesker jeg er glad i, og glad i å ha det gøy sammen med, nå skal ut og ha det gøy - uten meg. Dette er litt skummelt. Hva om de glemmer meg? Hva om de synes jeg er blitt skikkelig kjedelig? Hva om de tror jeg er blitt allværsjakke- og hestehalemamma? Plutselig blir jeg omtrent 10 år igjen og lurer på om vennene mine fortsatt vil leke med meg....


Ikke for noe ville jeg valgt en verden der jeg ikke hadde lille bønna mi. Men når såpass mange av vennenen mine ikke har egne små fritidsstjelere, så blir min virkelighet unektelig litt annerledes enn deres. Jeg vet jo egentlig at de ikke glemmer meg. Men jeg er ikke like til stede for tiden. Og det er ikke alltid morsomt å være den som blir fortalt om alt det morsomme de har gjort. Sånn som i kveld.

Det er ikke til å komme forbi at min og min kjæres verden opererer med ny diktator og ny tidsregning : BL og AL - Before Liam, og After Liam. Vi lever nå i AL, og må tilpasse oss det. En del ting har forandret seg :
- Jeg synes jeg har sovet lenge hvis lille frosken sover til over 7. På et tidspunkt var dette akseptabel leggetid for meg..
- Jeg kan diskutere bæsj og gulp med stor entusiasme. Lenge.
- Jeg har midlertidig detti litt av lasset når det gjelder hva som er nytt på musikkfronten. (Send meg Spotifyplaylistene deres, så jeg får gjort noe med det!)
- Jeg blir småbrisen av et og et halvt glass rødvin. Kan nå gå på fylla med et par lettøl.
- Det virker fullstendig normalt for meg å vippe frem puppene mine under nesten enhver omstendighet.
- Jeg synger barnesanger, men kan ikke teksten, og lager derfor dustete halvrim, ofte om bæsj og tiss.
- Jeg har fått en inn i livet mitt som er minst like gøy å shoppe for som meg selv.
- Kroppen min ser ikke ut som min, men er en perfekt pute/klatrestativ/lekeplass for lillemann.
Og dette er bare noen av de mer overfladiske tingene. Jeg kan ikke engang begynne å snakke om hvor mye mer latter og kjærlighet vi har rundt oss nå - da begynner jeg å grine. Dette er også nytt. Jeg grein av en reklame her om dagen - DA ble jeg temmelig irritert på meg selv.

Det er vel bare å innse at ting er litt annerledes nå - jeg er i en liten unntakstilstand. Så til alle dere gode, fine jentene og guttene min som skal leke på Rockefeller ikveld - kos dere masse, ta en (lett)øl for meg... og ikke glem meg? Til Lorry, Dan, Noralf, Kim og Alex - ha det kjempekjempegøy og rock huset.
Jeg elsker dere alle, og kommer sterkere tilbake! Skal bare skifte noen bleier og synge "Wheels on the bus" et par tusen ganger først.

Og dagens Darwin Award går til....

I et anfall av ubegrunnet optimisme (les: hallusinasjoner), bestemte jeg meg for å prøve en tunika fra før jeg i det hele tatt tenkte på å bli gravid. Etter forrige ukes jeanskatastrofe (alle bortsett fra ett par ligger nå begravet i en plastikkboks bakerst i kottet - fred over deres minne), burde jeg jo visst bedre. Men jeg har alltid hatt mer pågangsmot enn sunn fornuft, så jeg prøvde. Og satte meg fast. Jepp, fanget i mitt eget klesplagg, dønn fast med armene i en merkelig opp-og-til-siden stilling som medførte at jeg ikke helt skjønte hvordan jeg skulle komme meg ut igjen. Banne sverte banne enda mere. Min kjære var nede, men jeg skal innrømme at terskelen var temmelig høy for å rope om hjelp i denne situasjonen. Litt stolthet har man da. Spesielt etter at han for et par dager siden måtte komme til unnsetning fordi jeg hadde satt hårbørste fast i håret når jeg prøvde meg på en litt avansert føning. Han har nok ammunisjon for øyeblikket. Og jeg kom meg tilslutt ut, etter mye om og men.
Men det fikk meg til å tenke på hvordan det er ganske slående at jeg, som et rimelig intelligent menneske klarer å gjøre så mange intenst korttenkte ting med til dels spektakulære utfall. Det er her jeg tenker at tiden er inne for en klassisk historie:

Den gangen Ingvild satte fyr på håndveska si på Stansted Airport
Kremt... and so it goes: På vei tilbake til London etter en ferie hjemme, hadde jeg pakket litt stæsj i carryon, som man jo gjør. Det er her det bevises at forfengelighet blir min bane: Jeg hadde glad og fornøyd pakket med meg hårspray. I aerosolboks. Tenkte ikke over trykkendringene underveis i flyturen (dette til tross for at jeg flere ganger har hatt kofferten full av shampoo etter at flaska mer eller mindre har eksplodert). Når vi landet på Stansted var veska mi litt våt, og jeg skjønte jo at det var sprayens skyld, men tenkte sorgløst at "det tørker jo". Og det hadde det sikkert gjort, og det hadde vært slutten på den historien, hvis ikke jeg hadde bestemt meg for at nå var en fin tid å ta en røyk. Så jeg tusler bort til røykehjørnet, henger veska på bagasjetrolleyen, tar fram lighteren, og POFF! Det kommer blå flammer ut av veska mi. Minst en halvmeter blå flammer. Jeg skulle gitt innmari mye for å ha sett ansiktet mitt på det tidspunktet. Når det er sagt, var ansiktsuttrykkene til de rundt meg egentlig spektakulære nok. Regnestykket gass+ild=eksplosjon var hakket for avansert for denne jenta,ja. Så der står jeg på en internasjonal flyplass noen måneder etter 11.september og har startet en brann. Fett.
Fast forward til hektisk reaksjon, veske tømmes, brennende innhold kastes utover gulvet og vilt fremmede mennesker hopper opp og ned på tingene mine for å slukke brannen. Men kom security? Nope. (Takk for det, jeg hadde sikkert sittet på Guantanamo fremdeles, selv om det jo får meg til å stille noen spørsmål angående sikkerheten generelt). La oss bare si at jeg virkelig trengte den røyken etterpå....
Nok en grunn til at det er greit at jeg har slutta - det nok tryggere for mine omgivelser på den måten.

Med den lille solskinnshistorien våger jeg meg nå ut i verden. Watch out. Hold meg unna skarpe gjenstander, åpen ild, hårbørster og for trange klesplagg.

Så var vi igang..

Jeg har debattert dette med å ha en blogg en stund nå. Skal, skal ikke? Oh well. Jeg har mange mer eller mindre fornuftige tanker svevende rundt i et hode som for øyeblikket er noe hardt angrepet av ammetåke og fremtidsplanlegging og oppussing og alt jeg ikke har tid til å gjøre. Masse dreier seg om sønnen min Liam, - lille frosk, bønna vår, Putte... som er 5 mnd nå, og den fantastiske pappaen hans. Det er ikke dermed sagt at dette blir en ren mammablogg - det blir det ikke. Hodet mitt er for fullt av andre ting også. Jeg skal søke på et Masterprogram nå, vi har et stort gammelt hus som trenger mye kjærlighet, jeg har en ambisjon om å lære å spille på bassen min (aldri for gammel for å bli rockestjerne, right?), jeg har stadige syprosjekter, jeg er kjempeglad i å lage mat, jeg elsker å jobbe med band på festivaler, jeg planlegger diverse nye tatoveringer, og jeg har til tider sterke meninger og frustrasjoner angående verden rundt meg. Denne bloggen min blir vel mitt forum for å skravle, kjefte, oppdatere, skryte og forhåpentligvis le litt og komme med noe fornuftig innimellom. Det eneste jeg har lovet broren min er at jeg ikke skal bli en sånn som skriver om hva katten min gjorde idag. Greit nok, det skal jeg ikke. Ihvertfall ikke altfor ofte.