Rockemisunnelse og mammaidentitet

Ikveld spiller Zeromancer på Rockefeller. For meg vil det si venner på scenen og venner i salen. Og hvor er jeg? Jepp, hjemme. Jeg er visst ikke helt klar for å dra fra lille frosk sånn enda. (Den offisielle unnskyldningen er at mormor og morfar er på fjellet og kan ikke sitte barnevakt..., men jeg er nok forlengst gjennomskuet)). Lillemann hadde helt sikkert klart seg fint uten meg, han (eller?), men det hadde nok vært verre med mamma'n hans. Og pappa'n for den saks skyld.

Men - og dette er et ganske stort men: Det er endel tanker og bekymringer som melder seg i en sånn situasjon. Faktum er at masse mennesker jeg er glad i, og glad i å ha det gøy sammen med, nå skal ut og ha det gøy - uten meg. Dette er litt skummelt. Hva om de glemmer meg? Hva om de synes jeg er blitt skikkelig kjedelig? Hva om de tror jeg er blitt allværsjakke- og hestehalemamma? Plutselig blir jeg omtrent 10 år igjen og lurer på om vennene mine fortsatt vil leke med meg....


Ikke for noe ville jeg valgt en verden der jeg ikke hadde lille bønna mi. Men når såpass mange av vennenen mine ikke har egne små fritidsstjelere, så blir min virkelighet unektelig litt annerledes enn deres. Jeg vet jo egentlig at de ikke glemmer meg. Men jeg er ikke like til stede for tiden. Og det er ikke alltid morsomt å være den som blir fortalt om alt det morsomme de har gjort. Sånn som i kveld.

Det er ikke til å komme forbi at min og min kjæres verden opererer med ny diktator og ny tidsregning : BL og AL - Before Liam, og After Liam. Vi lever nå i AL, og må tilpasse oss det. En del ting har forandret seg :
- Jeg synes jeg har sovet lenge hvis lille frosken sover til over 7. På et tidspunkt var dette akseptabel leggetid for meg..
- Jeg kan diskutere bæsj og gulp med stor entusiasme. Lenge.
- Jeg har midlertidig detti litt av lasset når det gjelder hva som er nytt på musikkfronten. (Send meg Spotifyplaylistene deres, så jeg får gjort noe med det!)
- Jeg blir småbrisen av et og et halvt glass rødvin. Kan nå gå på fylla med et par lettøl.
- Det virker fullstendig normalt for meg å vippe frem puppene mine under nesten enhver omstendighet.
- Jeg synger barnesanger, men kan ikke teksten, og lager derfor dustete halvrim, ofte om bæsj og tiss.
- Jeg har fått en inn i livet mitt som er minst like gøy å shoppe for som meg selv.
- Kroppen min ser ikke ut som min, men er en perfekt pute/klatrestativ/lekeplass for lillemann.
Og dette er bare noen av de mer overfladiske tingene. Jeg kan ikke engang begynne å snakke om hvor mye mer latter og kjærlighet vi har rundt oss nå - da begynner jeg å grine. Dette er også nytt. Jeg grein av en reklame her om dagen - DA ble jeg temmelig irritert på meg selv.

Det er vel bare å innse at ting er litt annerledes nå - jeg er i en liten unntakstilstand. Så til alle dere gode, fine jentene og guttene min som skal leke på Rockefeller ikveld - kos dere masse, ta en (lett)øl for meg... og ikke glem meg? Til Lorry, Dan, Noralf, Kim og Alex - ha det kjempekjempegøy og rock huset.
Jeg elsker dere alle, og kommer sterkere tilbake! Skal bare skifte noen bleier og synge "Wheels on the bus" et par tusen ganger først.