Feberfrosk

Klokken halv ti igår runget det gjennom huset da husets minste herre høylytt erklærte sin misnøye med et eller annet. Han hadde da sovet fredelig siden rundt 7, men det er ikke helt uvanlig at det meldes om mistet smokk, dum drøm, "mamma jeg er litt alene, er du der?", eller lignende¨. Vi har også mistanke om at det er en tann rett rundt hjørnet, siden alt tygges på (se bildet), og det sikles små verdenshav på daglig basis. Så jeg gikk opp for å trøste litt. Der fant jeg skrikende fortvilet guttunge i en stor oppkastdam - og han var varm på hodet sitt.Veldig varm! Jeg gjorde som en hver selvrespekterende småpanisk mamma ville gjort - ropte på pappa'n hans.

Lillegutt hadde fått grøt med mango til kvelds, og det var nå mangospy overalt. Pysj, dyne, pute, laken, kosedyr, saueskinn og overalt i håret hans. Det ble pappa's oppgave. Jeg satt der med guttungen og tviholdt på han, rugget frem og tilbake, susset røde feberkinn, og spurte min kjære omtrent 20 ganger om han synes lillegutt virket varm (som om det plutselig skulle vise seg at han ikke hadde feber likevel hvis jeg spurte mange nok ganger). Vår lille diktator har nemlig ikke hatt feber før. Ukjent, skremmende territorie for ferske foreldre. Vi har ikke rukket å bli blasert på sånt enda, her er det fullt alvor - tenk om det er farlig?

Gutt ble transportert ut på badet, behørig vasket og skiftet og temp tatt. Nesten 39 grader. Teorien om feber i forbindelse med ny tann ble kastet frempå. Mor og far var prøvde å berolige hverandre, men vi hørtes i grunnen ganske patetiske ut. Temp ble tatt tre ganger til, selvfølgelig med samme resultat. Oppi det hele var hovedpersonen selv ganske så fornøyd - han lå og lekte med tærne sine og pludret og synes det hele var temmelig spennende. Han fikk lov til å stå opp mitt på natten! Mamma og pappa er her begge to! Oi, der var leken min! Tærne mine? Vent litt, mamma, hva stikker du opp i rumpa mi, - jeg er ikke så sikker på det der.....å, der var tærne igjen!

Gutt ble brakt ned i stuen (enda mer spennende!), mens vi bladde i babybøker for å finne ut hva vi skulle gjøre. Endte med å ringe legevakta... hysterisk? Vi? Av dem fikk vi vite sånt som vi egentlig hadde skjønt allerede, men som vi bare måtte høre fra en som har litt mer medisinsk autoritet enn oss. Gutt fikk enda mer stukket opp i rumpa, denne gang febernedsettende. (Takk helsesøster for at du sa jeg burde ha det i huset i tilfelle han fikk feber av vaksinen. Jeg trengte det ikke da, men nå var jeg veldig glad for det og følte meg som flink mamma.)

Gutt sovnet igjen. Pappa og jeg satt nede og nistirret på babycall og løp opp og sjekket hvert femte minutt. I mammas hode var det nå bilder av sykebiler, store oppkastdammer - tenk om han kveles, høy feber og i det hele tatt en livstruende situasjon. Vi innså til slutt at det kanskje var en smule hysterisk. Vi gikk og la oss. Vi våknet hver halvtime. Feberen gikk ned. Gutt fikk pupp med en gang han så mye som gryntet (væskebalanse, vet du - veldig viktig... kremt), og natta gikk.

Idag våknet trøtte foreldre av en strålende opplagt (og antageligvis stappmett) gutt som bablet uavbrutt i nærmere en time. Sannsynligvis skulle han fortelle oss alt om nattens spennnende hendelser, engasjementet var stort. Vi? Vi var bare glade for at det var søndag, og at vi ikke skulle noe idag. Vi følte oss litt som om vi hadde vært igjennom den store ildprøven, og samtidig litt dumme. Jeg antar at alle som har barn, og er litt mer drevne enn oss, ville ha flirt litt av oss. Og neste gang tar vi det litt roligere. Men det var skummelt der og da. Veldig skummelt.