Og dagens Darwin Award går til....

I et anfall av ubegrunnet optimisme (les: hallusinasjoner), bestemte jeg meg for å prøve en tunika fra før jeg i det hele tatt tenkte på å bli gravid. Etter forrige ukes jeanskatastrofe (alle bortsett fra ett par ligger nå begravet i en plastikkboks bakerst i kottet - fred over deres minne), burde jeg jo visst bedre. Men jeg har alltid hatt mer pågangsmot enn sunn fornuft, så jeg prøvde. Og satte meg fast. Jepp, fanget i mitt eget klesplagg, dønn fast med armene i en merkelig opp-og-til-siden stilling som medførte at jeg ikke helt skjønte hvordan jeg skulle komme meg ut igjen. Banne sverte banne enda mere. Min kjære var nede, men jeg skal innrømme at terskelen var temmelig høy for å rope om hjelp i denne situasjonen. Litt stolthet har man da. Spesielt etter at han for et par dager siden måtte komme til unnsetning fordi jeg hadde satt hårbørste fast i håret når jeg prøvde meg på en litt avansert føning. Han har nok ammunisjon for øyeblikket. Og jeg kom meg tilslutt ut, etter mye om og men.
Men det fikk meg til å tenke på hvordan det er ganske slående at jeg, som et rimelig intelligent menneske klarer å gjøre så mange intenst korttenkte ting med til dels spektakulære utfall. Det er her jeg tenker at tiden er inne for en klassisk historie:

Den gangen Ingvild satte fyr på håndveska si på Stansted Airport
Kremt... and so it goes: På vei tilbake til London etter en ferie hjemme, hadde jeg pakket litt stæsj i carryon, som man jo gjør. Det er her det bevises at forfengelighet blir min bane: Jeg hadde glad og fornøyd pakket med meg hårspray. I aerosolboks. Tenkte ikke over trykkendringene underveis i flyturen (dette til tross for at jeg flere ganger har hatt kofferten full av shampoo etter at flaska mer eller mindre har eksplodert). Når vi landet på Stansted var veska mi litt våt, og jeg skjønte jo at det var sprayens skyld, men tenkte sorgløst at "det tørker jo". Og det hadde det sikkert gjort, og det hadde vært slutten på den historien, hvis ikke jeg hadde bestemt meg for at nå var en fin tid å ta en røyk. Så jeg tusler bort til røykehjørnet, henger veska på bagasjetrolleyen, tar fram lighteren, og POFF! Det kommer blå flammer ut av veska mi. Minst en halvmeter blå flammer. Jeg skulle gitt innmari mye for å ha sett ansiktet mitt på det tidspunktet. Når det er sagt, var ansiktsuttrykkene til de rundt meg egentlig spektakulære nok. Regnestykket gass+ild=eksplosjon var hakket for avansert for denne jenta,ja. Så der står jeg på en internasjonal flyplass noen måneder etter 11.september og har startet en brann. Fett.
Fast forward til hektisk reaksjon, veske tømmes, brennende innhold kastes utover gulvet og vilt fremmede mennesker hopper opp og ned på tingene mine for å slukke brannen. Men kom security? Nope. (Takk for det, jeg hadde sikkert sittet på Guantanamo fremdeles, selv om det jo får meg til å stille noen spørsmål angående sikkerheten generelt). La oss bare si at jeg virkelig trengte den røyken etterpå....
Nok en grunn til at det er greit at jeg har slutta - det nok tryggere for mine omgivelser på den måten.

Med den lille solskinnshistorien våger jeg meg nå ut i verden. Watch out. Hold meg unna skarpe gjenstander, åpen ild, hårbørster og for trange klesplagg.