Den dagen Lånekassen trampet på en sliten studentmamma.

Jeg vet ikke helt når jeg våknet idag. Det er fordi jeg våknet med jevne mellomrom fra jeg la meg, og har mistet evnen til å si når en soveperiode sluttet og en "våken"periode tok over. Lille frosk har hatt 39 i feber hele natten og har ikke vært fornøyd. Morgenen begynte dermed med utålmodig feberbaby, bæsjebleie, grisete frokost kjapt etterfulgt av nedspying av mamma. Banan og fersken denne gang - greit med litt variasjon.

Men joda - dagen hadde knapt begynt. Sjekke nettbanken - som mangeårig student er man veldig klar over når Lånekasseoverføringen kommer. Spesielt som mangeårig student som er i mangemåneders lang krangel/klageventing med NAV fordi hun ikke har fått utbetalt de foreldrepengene hun har krav på. Spesielt når man har vært blakk litt for lenge, og har sett frem til at endelig - endelig! - hadde Lånekassen fått den trege byråkratiske rumpa i gir og gitt meg foreldrestipend og forsørgerstipend. Som jeg selvfølgelig trodde skulle tilsvare det som står på nettsidene deres. Dumme damen som tror på informasjon fra det offentlige, jeg lærte tydeligvis ingenting av NAVhistorien. På kontoen min var det nemlig halvparten av det jeg vanligvis får når jeg bare er student og ikke mamma OG student. Utviklingen er negativt proporsjonal med arbeidsmengden, tydeligvis.

Jeg ringte til Lånekassen - for dere uinnvidde, så er det å komme gjennom til en kundebehandler der omtrent som å komme gjennom til SAS hvis du skal klage på noe. Jeg ventet. og ventet. Så kranglet jeg litt med to stykker. Den ene måtte sjekke med noen andre. Jeg ventet mer. Han skulle sjekke noe mer, og ringe meg opp igjen. Jeg ventet enda mere. Han ringte opp igjen, og sa at, jo, det var riktig sånn som det var overført. Les: du er nå blakk resten av året, værsågod, glad vi kunne hjelpe deg. Begrunnelse? Det var bare sånn systemet var, det kunne bli litt skjevfordeling av hvordan ting utbetales. Ja, han skjønte regnestykkene var vanskelig å forstå, men det var riktig sånn.

Resultat: Sønn griner fordi han har feber og synes verden er slem. Mor griner fordi hun i nærmeste overskuelig fremtid er vesentlig blakkere enn hun hadde trodd, og ergo er verden slem. Sønn griner enda mer fordi mor griner. Far stapper smokk i sønn og bærer tekopp til mor. Venninne må komme på besøk og distrahere fordi jeg tror verden er ute etter meg. Verden er svart. Må avlyse frisørtime (første frisørtimen siden Putte ble født, jeg hadde gledet meg SÅ - kan du tenke deg hvordan jeg ser ut på hodet nå? Gutten er 5 måneder....). Dette gjør meg virkelig forbanna. Jeg var så stolt fordi jeg hadde klart å spare litt til ferie, ser nå alle sparepengene forsvinne i stort sort hull.

Løsning: fjorten kopper te. (En veldig sjelden gang angrer jeg at jeg slutta å røyke - idag er en sånn dag.) Legge onde slagplaner om plassering av poser med bæsjebleier i postkassene til NAV og Lånekassen (Takk Johan, for denne fantastiske ideen, noe modifisert av meg). Se verden som svart. Holde på Putte og snuse i nakken hans (til vill protest, men mamma bryr seg lite om det nå). Tvangskose katten. Planlegge korstog mot offentlige finansinstitusjoner. Kose Putte og kjærestepappaen. Synes synd på meg selv. Utagere her i bloggen.

Ingen ordentlig løsning synes enda åpenbar, men vi er tre stykker i dette huset som er like glad i hverandre uansett. Og en med pels som er glad i oss når hun selv vil og det finnes mulighet for litt godis. Uansett, så er det verdt det.