Og det sa BUMS! BRAK!

Stor ståhei i huset til morgenen idag. Lille frosk kjørte sin sedvanlige morgenrutine.

05.45: vræl - oppi senga til mamma som ikke orker å tenke på å stå opp enda.

05.47: Pupp. Etterfulgt av simultansnork, mor og barn. Pappa har gjemt hodet under dyna og later som om han ikke er der.

07.13: "da da da da brrrr eeehhh"!!! Våken gutt. Turne i seng en god halvtime, fylle bleie, signalisere mishag med situasjonen (pappa leker fremdeles struts, noe spolert av at gutt har funnet ut at han er der og drar han ivrig i håret med jevne mellomrom), mamma overlate overaktiv guttunge til sin far med noe mumling om aktivitetsnivå og genetikk, gå for å finne klær.


07.50: Verdens tyngste bleie fjernet, frosk vasket og påkledd og overlatt til sin far som skal ned og lage frokostgrøten hans. Jeg begynner av/påkledningsprosessen min (involverer stort sett 5-7 skift før jeg finner noe som passer noenlunde), men kommer ikke særlig langt før.....

07.53: BRAAAAK; BA- DAMM! *to sekunders stillhet* "VRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆL!" (Liam) "et-eller-annet-høyt-panisk-og-ikke-pent" (pappa). Jeg står på badet med trusa i handa og hjertet i halsen og tenker to ting "faen, trappa! LIIIIIAAAAM!!!" "Gudskjelov at de bråker, de lever ihvertfall" - og løper mot lyden. Er forholdsvis glad for at jeg ikke er filmet, kun iført bh på vei ned trappa med armer og bein panisk flyvende i alle kanter - jeg skal redde mitt barn, må vite!

Utrøstelig vrælende guttunge, utrøstelig redd far - har tryna i trappa så det sang..... pappa tviholdt på gutten og tok støyten i ryggen, men Liam er redd og hyler, med et rødt merke i panna og en liten kul i hodet. Omtrent tusen primalsynapser fyrer av, og jeg river til meg ungen min. Han virker egentlig mer skremt enn skadet (det samme er tilfellet for pappaen hans). Jeg klarer å motstå mammaimpuls nummer en når man er redd :kjefting. Ikke noe "Hva er det jeg har sagt om å være forsiktig i trappa" sagt med stygg høy stemme (ganske stolt over dette). Pappa er nemlig altfor ulykkelig til å kjeftes på, han må få klem istedet. Putt får en pupp og roer seg. Litt sutrete, men alt er ellers ved normalen, legen blir behørig ringt til og vi blir beroliget.

Noenlunde. Kjærestepappaen kommer nok ikke til å slippe taket i gutten sin noe særlig. Spørs om det blir mye hjemmekontor på denne mannen idag. Gudskjelov gikk det bra.... jeg har tenkt det såååååå mange ganger i den trappa: tenk om jeg detter mens jeg holder Liam. Er det mulig å bli så redde? Det kunne like gjerne vært meg. Stakkar kjæresten min.