6 måneders bratt læringskurve.

Det ble plutselig litt pause i bloggskrivinga, da det har vært rimelig hektisk i det siste. Lista går som følger: Påskeferie med tilhørende besøkelser, innsending av mastersøknad og papirer som må ordnes i forbindelse med dette,diverse rutinemessige helsestasjonsbesøk, leilighet som legges til salgs, etc etc. Og midt oppe i dette har faktisk lille frosk rukket å bli 6 måneder gammel. Herre min. Alle sa det kom til å gå så fort når han ble født, jeg syntes de snakket ordentlig tull. Men jo da. Enda en kamel å svelge på en stadig voksende liste. Dette har vært den bratteste læringskurven jeg og pappa'n hans har vært borti. Den fineste tida, og den mest slitsomme. Hva har vi lært?

At det å føde er akkurat like vondt som jeg trodde, pluss litt til, og at epidural er verdens beste oppfinnelse (der var den første kamelen). Men at jeg allerede synes det er helt ok å tenke på neste gang.

At smokk er på en solid andreplass over verdens beste oppfinnelser (kamel nr.2). Vi skjønner ikke hvordan det går an å få babyer til å sovne uten.

At jo, jeg også ble litt tjukk etter å ha fått baby, det gjaldt dessverre meg og, ikke bare alle andre sånn som jeg likte å tro (håpe) inni hodet mitt mens jeg gikk gravid. Men de gamle buksene graves frem en etter en, og det er lys i enden av tunnelen.

Babyer promper. Mye. Dette hadde jeg ingen anelse om. Hadde heller ingen anelse om hvor opptatt jeg og kjærestepappaen kunne bli av før nevnte promper. Har aldri heia på en promp før jeg fikk baby.

Det går an å overleve på 4 timers søvn over en lengre periode, og det går an for to innbitte B-mennesker å synes at de har jammen fått sove lenge når ungen våkner halv 8istedet for 6.

At det å få gå på do alene ikke er en menneskerett når du har en liten baby.

At man til tider må spise middag på skift, og at det derfor lønner seg å lage mat som kan holdes varmt uten at det ender opp med å smake vondt. (Tips: Pasta er et dårlig valg).

At det går an å bli enda mer glad i kjæresten sin enn man allerede er.

At etter en helt grusom natt hvor englebarnet har hylt hver time, når man har skiftet en bæsjebleie som går fra tær til skuldre (ikke spør meg hvordan de klarer å få til det der), og når man selv ikke har spist - eller dusja - ordentlig på et par dager fordi ungen hyler når han blir lagt ned - så er det utrolig at, to sekunder etter at lille terrorist har sovnet, kan vi se på han og sukke over at han er verdens herligste skapning.

At det er mulig å være så intenst glad i noen som man er i den lille skapningen, at det er som å gå rundt med hjertet på utsiden av kroppen, og at man nå er dømt til å synes det er helt forjævlig å se på krim på tv der unger er ofre. Selv om vi vet det bare er tv. Og at det sikkert er sånn resten av livet.

Hvor mye alt må planlegges. At det å dra ut av huset med unge på slep innebærer logistikk på militært kampanjenivå. Selv om vi bare skal til butikken.

At du kan banne på at den dagen du kjører fra bleiebagen er den ene dagen guttungen tisser gjennom alle klærne sine når dere er ute på farta.

At små gutter prosjektiltisser det øyeblikket de får av seg bleia, og at bagen bør inneholde en ekstra genser til mamma også.

At vi kan ha lyst til å legge oss halv ti.

Akkurat hvor redd man blir første gangen frosken har 39 i feber om natta. Selv om man vet bedre.

At det er masse mere å skrive, men at husets lille diktator nå annonserer at han har ekkelt i bleia og vil ha kveldsbad, pronto, og mamma'n hans bør helst adlyde.

Og PS: At det blir bare bedre og bedre og morsommere og morsommere å være mamma og pappa :)