Barnehagefrosk

Så er det igang, da. Mammaboblen har fått en skikkelig sprekk - gutten min skal ut i den store verden og lære at den består av mer enn oss her hjemme. Og han som er så liten.

Første dagen troppet vi opp samlet for å være der et par timer - jeg, kjærestepappa og hovedpersonen selv. Han syntes forøvrig dette var en svært festlig happening, her var jo flere barn, nye leker... Hadde nesten ikke tid til oss, han - her var det eventyr! Neste dagen våget mor seg forsiktig vekk i 20 minutter. Knapt. Mens han var våken. Synes jeg var modig, jeg. Riktignok sto jeg med høy puls bak en sving så jeg ikke skulle synes, med nyinnkjøpt bleiepakke i handa og regelrett smugrøykte for å roe meg ned (patetisk, ja - og nei, jeg har ikke begynt å røyke igjen. Extreme Measures, ok?) Men litt modig likevel.

Hele første uka gikk rimelig knirkefritt - Putte synes dette var et festlig sted. Mamma'n tuta som en unge i bilen på vei hjem et par ganger, riktignok. Og huset var så tomt og rart uten ham - tilogmed pus så anklagende på meg; "Hvor har du gjort av han?" Men alt i alt, jeg synes det gikk over all forventning.

Så var det helg, og så var det mandag igjen. Jeg møtte den med godt mot, det hadde jo gått så fint! Men nå hadde Putte skjønt alvoret. Hverdagen hans. Mamma skulle reise fra ham? Ikke på tale!!! Hyling og drama. Verdens verste følelse å gå ut døra mens han skrek. Null konsentrasjon resten av dagen. Kom tilbake for å hente han, og der var han fornød og glad på teppe på gresset. Javel.

Herregud som jeg gruet meg neste dag. Og jo da. Han hylte igjen. Lenge. Jeg venta med vilje til venninna mi kom og leverte sin lillesnupp, trengte litt mental støtte. Jeg er ikke noen sippejente, har aldri vært det. Men idet jeg lukket døra til barnehagen med lyden av han som gråt bak meg, begynte jeg å grine. En tåreperse på hver side av døra. Hvileløs dag. Men jammen var han storfornøyd når jeg henta.

Idag hylte han igjen. Men det var stille når jeg kom ut, hørte ingen skrik ut fra vinduet. Og jeg hørte skrikinga hans idag var mer sint enn lei seg. I tillegg hadde han gitt meg en skikkelig terrornatt, så når sant skal sies, var jeg vel litt mer klar for å levere ham idag....

Jeg vet at dette ikke akkurat er en unik situasjon eller historie. Men den er helt ny for meg, lille Putt og pappa'n hans - som ville svømme hjem fra England og hente ham fordi han hørte han gråt i barnehagen. Det er fryktelig vanskelig, og samtidig lærerikt for oss alle. Lille frosken vår har lært seg nye ting allerede. Han har knyttet bånd til andre - som både er kjempefint og litt vanskelig for et mammahjerte å se.

Snart begynner hverdagen for meg også - heldigvis, nesten. Alt er bedre enn å sitte å tvinne tommeltotter og være rastløs. Vi tar det en dag om gangen. Jeg tipper han kommer til å stortrives. Kanskje tilogmed mamma'n hans blir vant til det til slutt.