....det som kan utsettes til imorgen...

Jeg er utrolig flink til å utsette ting (faktisk noe av det jeg er aller flinkest til), samtidig som jeg er født med kronisk dårlig samvittighet. Det er ikke verdens beste kombinasjon. Det betyr blant annet at jeg ser meg rundt i huset, tenker "jeg må gjøre det, det, det.... Også vil jeg gjøre deeet... Imorgen har jeg tid!" Det har jeg selvfølgelig ikke, ingenting blir gjort, og der sitter jeg dagen etter og tenker det samme. Når dette har pågått i mange nok dager, blir det vanskelig å sove om natta, fordi jeg ligger og har dårlig samvittighet for alt det jeg skulle ha gjort, eller har lyst til å gjøre. Og det virker som om alle andre er mye flinkere enn meg til å få ting gjort.

Vårrengjøring står høyt på lista mi nå. Det er noe litt ondskapsfullt over vårsola som kommer inn vinduet på skrå og treffer i en sånn vinkel at alle mine synder blir avslørt, hvert minste støvkorn (og dem er det mange av) synes. I tillegg til at det synes godt at jeg var høygravid sist det var sesong for slikt, og vinduene mine er dermed ikke pusset på en gooooood stund. Jeg lurer på hvordan alle andre får det til? (ja, jeg vet noen har vaskehjelp....det har jeg ikke samvittighet til, jeg kan ikke utsette et stakkars menneske for mitt hus) Jeg har ei venninne som en gang sa (da jeg kommenterte hvor fint og ryddig hun alltid hadde det, selv om hun hadde ny baby og alt det der) "Nei, jeg får jo ikke akkurat støvsugd hver dag lenger". Nei vel. Hver dag? Det har jeg aldri gjort - er det jeg som ikke har peiling? Siden har jeg hatt dårlig samvittighet for dette også.

Jeg skal rydde bort berg av rene klær som ligger på vaskerommet. Men når? Når Liam er våken, får jeg ikke gjort noen ting, når han sover på dagen kollapser jeg fordi jeg ikke har sovet om natta, og når han sover om natta, så sover han i det rommet klærne skal legges på plass i, og våkner hvis jeg prøver meg på det. Ergo: Fjell av klær sitter fast in limbo.

Jeg skal sy 17.maiklærne hans. Det er i det hele tatt ganske mye jeg skal sy ferdig. Men når han har lagt seg, sitter jeg på mystisk vis fast i sofaen sammen med pappaen hans med sand i øynene og vil ikke gjøre noe som helst. Jeg har en stor plastikkboks full av vintagekjoler som skal sys om og redesignes, men enten så orker jeg ikke, eller så nekter jeg å tilpasse dem til den kroppen jeg foreløpig har. Så der ligger de.

Jeg skal pusse opp diverse loppisfunn som jeg fant mens jeg var gravid og ikke kunne spraymale og bruke vanlig maling. Jeg har (ifølge min kjære og til hans store irritasjon og tildels fortvilelse) fylt opp den stua vi ikke har begynt å pusse opp enda (enda et prosjekt - gammelt hus har to stuer), med ting som må pusses opp før det kan plasseres ut i huset. Der står de fint, til tross for at jeg stadig har store ambisjoner om hvor fine de kommer til å bli bare jeg kommer igang. I hodet mitt er de ferdige allerede.

Jeg skal ordne med diverse søknader, papirer, telefoner, etc. Jeg har totalt skjemaskrekk, tror verden er ute etter å ta meg, og utsetter og utsetter. Dette er det verste - det er dette som holder meg våken om natta. Jeg skriver samme lista i hodet 15 ganger. Jeg stresser og engster meg, til tross for at det er absolutt null jeg kan få gjort med noen ting klokka 2 om natta. Jeg legger store planer om hvor effektiv jeg skal være imorgen. Dagen etter har jeg ikke fått gjort noenting, eller kanskje bare èn ting, og så ligger jeg der med de mentale listene igjen, og føler at jeg ikke strekker til som voksen.

Så nå i påsken skal jeg vaske huset, rydde bort klærne, sy, helst ha besøk av noen venner, sende inn søknader, ordne med selvangivelsen, og være allround prakteksemplar av en husmor, kjæreste og mamma. Hvis noen vet hvordan jeg kan få til dette, vær snill å fortell meg. Hvis du spør meg neste uke, har jeg sannsynligvis kanskje fått gjort èn eller to av disse tingene. Jeg kan nesten garantere at jeg ikke har pussa vinduene (hat..). Jeg har sikker ikke sendt inn papirer heller, og ligger sikkert våken om natta pga det. Det jeg kan garantere at jeg har gjort, er at jeg har kost og lekt med lille frosk og pappa'n hans, trilla turer, laget mat, kost med katten, vasket av kjøkkenbenken, sett litt på TV, og lest masse. Klærna ligger sikkert på vaskerommet enda, i en enda større haug. Det eneste positive med det er at kjæresten min må spankulere gjennom huset fra dusjen for å hente klær på vaskerommet, så jeg kan glane litt på han underveis. Hehe. Det er kanskje ikke så ille likevel...