Den store barnehagedebatten

Idag har vi faktisk fått barnehageplass - og jeg er veldig ambivalent. Det er bra å vite at vi har plass. Det er èn ting mindre som flyter i løse lufta hva høsten angår. Men jeg blir fysisk kvalm av tanken på å dra fra Putte i en barnehage. Han er bitteliten, og han er MIN.

Ikke for at jeg tror det er en gjeng onde stemødre som hersker i barnehagen. Men de er ikke meg. Putte er ikke deres lille frosk. Hvordan kan de ta like godt vare på ham som jeg? Være like glad i ham? Smile og le like mye med ham? Vite akkurat hvor han er kilen og hva slags lyder han synes er morsomst? Hvordan han må klemmes på når han er lei seg? Det er jo jeg og pappaen hans som skal klemme ham og trøste ham.

Jeg kommer til å være den mammaen som nigriner i bilen på parkeringsplassen. Bare tanken på at han er igjen et sted og kanskje lurer på hvor mammaen hans er og er litt redd gjør at jeg kunne ha grått her og nå. Han er så liten, og så veldig avhengig av oss. Det er så mye han skal lære, og vi vil så gjerne være de som lærer bort. De to første årene er så veldig veldig viktige. MIN Putt!

Meldingene går frem og tilbake om hvem som har fått plass og ikke fått plass. Om hvor heldige vi er som har fått plass. Joa. Sikkert heldige. Det må vel være sånn. Jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke er det spor glad, men bare ganske lei meg. Er ikke klar. Heldigvis har vi fått plass sammen med kjente, ellers hadde det vel snurret helt for meg.


Min Putt. Ikke klar for å gå ut i verden og være flinke voksne lærerkarrieredamen med lilleputt som oppbevares i barnehagen til jeg kan hente ham. Vil være bare mammadamen. Hører folk snakke om at det er deilig å begynne å jobbe igjen. Da klyper jeg meg litt i armen og lurer på om jeg snakker med en artsfrende, eller et helt annen slags vesen enn meg. Hadde kanskje vært annerledes dersom jeg hadde hatt en jobb å gå til der jeg trivdes og var etablert, men siden jeg er nyutdannet og alt flyter litt in limbo, så frister det ikke. Er for mye bare mamma enda.

Nå må jeg gå og banne litt i en krok, puste litt dypt, og gå og se på sovegutten min. Tenk om han vokser enda mer på den tida jeg sitter her. Det går så innmari fort, og mamma'n hans er ikke klar for den store stygge verdenen enda. Vil være i boblen min en laaaaang stund til.