Søvngjenger

Lille sjørøver'n vår har de siste to ukene gjort den genistreken å slå sammen sin første alvorlige forkjølelse med sine første tenner. Double whammy. Først hadde vi en baby som ikke sov om natta fordi han var tett i nesa, hadde feber og ikke fikk puste ordentlig, - nå sover han ikke fordi det kløøøøøøøør i gummene. For meg er resultatet det samme - jeg sover ikke jeg heller. Det begynner å sette spor. Ikke bare i ansiktet mitt, det har jeg ikke lyst til å snakke om en gang, men mer i handlingene mine. Frekvensen på episoder der jeg har gått målbevisst inn på et rom, for så å stå der og måpe til meg selv og lure på hva i all verden det var jeg skulle her, har gått sterkt opp. Noen ganger når jeg snakker, tar jeg meg i å småsnøvle setninger og snuble i ord, som om jeg er halvfull midt på lyse dagen. Eller jeg begynner på en setning, bare for å midtveis stoppe opp og ikke huske hva jeg holdt på å si. (Lover bra for dette innlegget, ikke sant?)

Det virkelige høydepunktet kom i ettermiddag da jeg trillet tur (i allværsjakka mi, tjo- hei! lol... Det var drittvær, og jeg var på tur.). Jeg skiftet over fra bag til sportssete på vogna idag, sånn at Putte kan sitte litt opp og se, og tenkte jeg skulle ta en liten testtur. Målet var å få litt frisk luft i ansiktet sånn at jeg kanskje våknet litt, og at forhåpenligvis Putte kunne sove litt. Jeg holdt på å sovne. Jeg tror faktisk jeg kan si at jeg sovna. MENS jeg gikk. Jeg visste ikke at det gikk an engang. Takk og lov for at vi har fått gangstier på landet også. Jeg kom til meg selv igjen med vogna halvveis ute i grøfta, idet forhjulet kjørte rolig og bedagelig inn i en råtten brøytekant. Jeg hadde ikke sluppet vogna, jeg hadde bare skjena litt. Bare littegranne.

Oppi vogna satt en lys våken gutt og kikket noe forundret og skeptisk opp på sin mor. Han hadde ikke sovna, nei, verden var jo så morsom og interessant når han fikk iaktta den fra sittende posisjon, så sove kunne mamma bare glemme. Men han så på meg med akkurat den samme skeptiske rynken i panna som pappaen hans har når han virkelig konsentrer seg. Han lurte visst på hva mamma'n hans skulle ute der å gjøre. Jeg gjorde som pus - latet som om det var meningen, og at det var så absolutt en del av min masterplan å stå med vognhjulet i grøfta akkurat da. Jeg tror ikke jeg lurte ham.

Det som er litegranne urettferdig, er at hovedpersonen selv, kaptein tannløs, virker ikke som han er noe særlig plaget av å sove i intervaller i to uker. Han er strålende fornøyd og blid, og vil helst at det skal skje noe hele tiden. Dette annonseres høylydt. Dagen begynner med friskt mot klokka halv seks. Tålmodighetsnivået er om mulig enda lavere enn mitt, og man kan ikke ligge alene og leke i mer enn høyst tre minutter om gangen. Hvis mamma setter seg ned, tas dette som en direkte oppfordring til å begynne å klage på at det er kjedelig å være alene (halvannen meter fra meg, omgitt av leker). Jeg går runder i huset med ivrig unge i armene eller i bæresele, mens det svømmer foran øynene mine. Jeg er sosial og går ut av huset, ikke bare fordi det er koselig, men fordi det er vanskeligere å sovne midt i en samtale med andre (og det er flaut).

Nå har kjærestepappaen vært på messe i Tyskland i fire dager og tre netter, og det er en natt og en dag igjen til jeg får sove litt lenger om morgenen, ihvertfall èn deilig søndag. Det er like før jeg teller minutter. Jeg vet jeg burde legge meg tidligere, men det er så innmari deilig, etter en hel dag som aktivitør, kosebamse, klatrestativ, etc., å ha det bittelitegranne stille i hodet mitt og rundt meg, så jeg klarer sikkert ikke å få kommet i seng til fornuftig tid (dvs.nå) i kveld heller. Imorgen skal mormor få trille tur med gullet, det er nok sikrere for alle parter.