The dreaded muffintop og drastiske tiltak.

Siden jeg nå har klart å erte på meg endel mennesker vet å ta opp allværsjakketemaet (tydeligvis et mer betent tema enn politikk, religion og økonomi tilsammen)og er litt redd for å vise meg utendørs i av frykt for å bli angrepet av en mafia i Bergansjakker, får jeg ta for meg noe litt mer fredelig - tror jeg da - denne gangen. Jeg har ymtet frempå om et par uheldige klesepisoder før her, i forbindelse med mine hallusinasjoner om at jeg ikke ser så innmari annerledes ut nå (les: jeg tror jeg har samme størrelse) enn jeg gjorde før jeg fikk Liam. Jeg tar selvfølgelig helt feil, og mesteparten av tiden er jeg klar over dette. Smertelig sådan. Jeg fikk en ordentlig reality check når jeg i et litt overmodig øyeblikk prøvde gamle jeans. Dumme, dumme meg. Der var den: muffintop'en. Dødsfienden til enhver dame som har båret frem et barn, og veldig mange som ikke har det.

Jeg vet ikke om begrepet muffintop trenger forklaring, men jeg skal gi en uansett. Tenk på en stor amerikansk muffins, en sånn som stikker opp over kanten på papiret sitt og velter litt usymmetrisk utover. Så tenker du på en jente - dessverre meg i dette tilfellet - i et par jeans som er hakket for små i livet. Og så setter du disse to bildene ved siden av hverandre og sammenligner. Vips - du skjønner hvor jeg vil hen. En slik stirret tilbake på meg i speilet over kanten på de beste jeansene jeg noensinne har hatt - som ikke passet lenger. Den stirret på meg, og jeg er sikker på at den rakte tunge. Eventuelt viste finger'n. Jeansene, sammen med en del andre klær, ligger nå pent sammenbrettet i en plastboks bakerst i kottet, merket "På vent grunnet størrelse".

OK, så vet jeg at jeg høres overfladisk ut nå. Det å ha fått sønnen min er det største. Noensinne. Flat mage er ikke viktigere enn han. Men det er litt viktig hvordan jeg har det med meg selv. Pluss at jeg synes det er lite morsomt at de fineste klærna mine ligger i den boksen. Ok, det er to bokser, ikke bare en. Så her må det drastiske tiltak til.

Problemet er at jeg er skikkelig dårlig på drastiske tiltak, og skikkelig god på sjokolade. Jeg har masse gode intensjoner, og temmelig lite disiplin. Jeg tror alltid at NÅ skal jeg tilbake til å trene fire- fem ganger i uka, og ender opp med en eller to, hvis jeg er heldig. Riktignok har jeg trent uhorvelig mye tidligere, men at jeg skal skryte av det nå blir omtrent det samme som (det uforklarlige fenomenet) at ALLE mannfolk jeg kjenner fremdeles tror de er i like god form som de var når de var i militæret, selv om det er ti år siden. Noe må helt klart gjøres.

Jeg har dermed gjeninnført konseptet lørdagsgodt. Jeg tenker at mamma og pappa var inne på noe der. Og den berømt treninga er igang, om enn med en litt haltende start. Jeg ser at de jeg kjenner som har babyer som faktisk sover i over en time om gangen på rimelig regelmessig basis har en fordel der. Jeg har en utålmodig actionman som ikke vil gå glipp av noe. Skjønner ikke hvor han har fått det fra? Jaja, husvask med 9,5 kilo baby i bæresele teller vel også. Jeg har tilogmed vært på en spinningtime. Jeg hater spinning. Hvis det finnes et helvete, så er en av de innerste sirklene dekorert med spinningsykler og oversett av en instruktør som roper "Kom igjen nå, det var ikke pulstoppen, den kommer NÅ!" mens de smiiiiiiler. Så litt innsatsvilje har jeg da. Vi får se hvordan det går. For øyeblikket er den største motivasjonen at jeg skal en tur til USA til sommeren, og de jeg treffer der har ikke sett meg på 4 og et halvt år og ca 10 kilo. (Au, det gjorde vondt å si det tallet).

Det å offentliggjøre min kamp mot muffintoplooken her er min måte å ansvarliggjøre meg selv på. Gjøre det vanskeligere for meg å jukse og å finne på unnskyldninger. Jeg er kjempegod på unnskyldninger. Trenger opptil flere spark i bakenden (den er ganske stor, og dermed ikke vanskelig å treffe, så kom igjen). Så nå er jeg offisielt igang.

Jeg vil bare avslutte med en liten observasjon når det gjelder forskjellene mellom kjønnene og vår oppfatning av egne kropper. Jeg sier ikke at gutter ikke bryr seg om hvordan de ser ut, jeg vet da bedre enn det. Men hvis vi jenter går inn i et prøverom for å prøve et par jeans og de ikke passer helt og gjør at vi ser mindre heldig ut, så legger vi skylda på oss selv, på vår kropp, ikke på buksa, og går fra prøverommet fast bestemt på å forandre oss. Gutta sier "drittbukse", lar den ligge igjen i prøverommet og går derfra fast bestemt på å finne en bukse som passer. Jeg vil være mer som gutta.