....det som kan utsettes til imorgen...

Jeg er utrolig flink til å utsette ting (faktisk noe av det jeg er aller flinkest til), samtidig som jeg er født med kronisk dårlig samvittighet. Det er ikke verdens beste kombinasjon. Det betyr blant annet at jeg ser meg rundt i huset, tenker "jeg må gjøre det, det, det.... Også vil jeg gjøre deeet... Imorgen har jeg tid!" Det har jeg selvfølgelig ikke, ingenting blir gjort, og der sitter jeg dagen etter og tenker det samme. Når dette har pågått i mange nok dager, blir det vanskelig å sove om natta, fordi jeg ligger og har dårlig samvittighet for alt det jeg skulle ha gjort, eller har lyst til å gjøre. Og det virker som om alle andre er mye flinkere enn meg til å få ting gjort.

Vårrengjøring står høyt på lista mi nå. Det er noe litt ondskapsfullt over vårsola som kommer inn vinduet på skrå og treffer i en sånn vinkel at alle mine synder blir avslørt, hvert minste støvkorn (og dem er det mange av) synes. I tillegg til at det synes godt at jeg var høygravid sist det var sesong for slikt, og vinduene mine er dermed ikke pusset på en gooooood stund. Jeg lurer på hvordan alle andre får det til? (ja, jeg vet noen har vaskehjelp....det har jeg ikke samvittighet til, jeg kan ikke utsette et stakkars menneske for mitt hus) Jeg har ei venninne som en gang sa (da jeg kommenterte hvor fint og ryddig hun alltid hadde det, selv om hun hadde ny baby og alt det der) "Nei, jeg får jo ikke akkurat støvsugd hver dag lenger". Nei vel. Hver dag? Det har jeg aldri gjort - er det jeg som ikke har peiling? Siden har jeg hatt dårlig samvittighet for dette også.

Jeg skal rydde bort berg av rene klær som ligger på vaskerommet. Men når? Når Liam er våken, får jeg ikke gjort noen ting, når han sover på dagen kollapser jeg fordi jeg ikke har sovet om natta, og når han sover om natta, så sover han i det rommet klærne skal legges på plass i, og våkner hvis jeg prøver meg på det. Ergo: Fjell av klær sitter fast in limbo.

Jeg skal sy 17.maiklærne hans. Det er i det hele tatt ganske mye jeg skal sy ferdig. Men når han har lagt seg, sitter jeg på mystisk vis fast i sofaen sammen med pappaen hans med sand i øynene og vil ikke gjøre noe som helst. Jeg har en stor plastikkboks full av vintagekjoler som skal sys om og redesignes, men enten så orker jeg ikke, eller så nekter jeg å tilpasse dem til den kroppen jeg foreløpig har. Så der ligger de.

Jeg skal pusse opp diverse loppisfunn som jeg fant mens jeg var gravid og ikke kunne spraymale og bruke vanlig maling. Jeg har (ifølge min kjære og til hans store irritasjon og tildels fortvilelse) fylt opp den stua vi ikke har begynt å pusse opp enda (enda et prosjekt - gammelt hus har to stuer), med ting som må pusses opp før det kan plasseres ut i huset. Der står de fint, til tross for at jeg stadig har store ambisjoner om hvor fine de kommer til å bli bare jeg kommer igang. I hodet mitt er de ferdige allerede.

Jeg skal ordne med diverse søknader, papirer, telefoner, etc. Jeg har totalt skjemaskrekk, tror verden er ute etter å ta meg, og utsetter og utsetter. Dette er det verste - det er dette som holder meg våken om natta. Jeg skriver samme lista i hodet 15 ganger. Jeg stresser og engster meg, til tross for at det er absolutt null jeg kan få gjort med noen ting klokka 2 om natta. Jeg legger store planer om hvor effektiv jeg skal være imorgen. Dagen etter har jeg ikke fått gjort noenting, eller kanskje bare èn ting, og så ligger jeg der med de mentale listene igjen, og føler at jeg ikke strekker til som voksen.

Så nå i påsken skal jeg vaske huset, rydde bort klærne, sy, helst ha besøk av noen venner, sende inn søknader, ordne med selvangivelsen, og være allround prakteksemplar av en husmor, kjæreste og mamma. Hvis noen vet hvordan jeg kan få til dette, vær snill å fortell meg. Hvis du spør meg neste uke, har jeg sannsynligvis kanskje fått gjort èn eller to av disse tingene. Jeg kan nesten garantere at jeg ikke har pussa vinduene (hat..). Jeg har sikker ikke sendt inn papirer heller, og ligger sikkert våken om natta pga det. Det jeg kan garantere at jeg har gjort, er at jeg har kost og lekt med lille frosk og pappa'n hans, trilla turer, laget mat, kost med katten, vasket av kjøkkenbenken, sett litt på TV, og lest masse. Klærna ligger sikkert på vaskerommet enda, i en enda større haug. Det eneste positive med det er at kjæresten min må spankulere gjennom huset fra dusjen for å hente klær på vaskerommet, så jeg kan glane litt på han underveis. Hehe. Det er kanskje ikke så ille likevel...

Søvngjenger

Lille sjørøver'n vår har de siste to ukene gjort den genistreken å slå sammen sin første alvorlige forkjølelse med sine første tenner. Double whammy. Først hadde vi en baby som ikke sov om natta fordi han var tett i nesa, hadde feber og ikke fikk puste ordentlig, - nå sover han ikke fordi det kløøøøøøøør i gummene. For meg er resultatet det samme - jeg sover ikke jeg heller. Det begynner å sette spor. Ikke bare i ansiktet mitt, det har jeg ikke lyst til å snakke om en gang, men mer i handlingene mine. Frekvensen på episoder der jeg har gått målbevisst inn på et rom, for så å stå der og måpe til meg selv og lure på hva i all verden det var jeg skulle her, har gått sterkt opp. Noen ganger når jeg snakker, tar jeg meg i å småsnøvle setninger og snuble i ord, som om jeg er halvfull midt på lyse dagen. Eller jeg begynner på en setning, bare for å midtveis stoppe opp og ikke huske hva jeg holdt på å si. (Lover bra for dette innlegget, ikke sant?)

Det virkelige høydepunktet kom i ettermiddag da jeg trillet tur (i allværsjakka mi, tjo- hei! lol... Det var drittvær, og jeg var på tur.). Jeg skiftet over fra bag til sportssete på vogna idag, sånn at Putte kan sitte litt opp og se, og tenkte jeg skulle ta en liten testtur. Målet var å få litt frisk luft i ansiktet sånn at jeg kanskje våknet litt, og at forhåpenligvis Putte kunne sove litt. Jeg holdt på å sovne. Jeg tror faktisk jeg kan si at jeg sovna. MENS jeg gikk. Jeg visste ikke at det gikk an engang. Takk og lov for at vi har fått gangstier på landet også. Jeg kom til meg selv igjen med vogna halvveis ute i grøfta, idet forhjulet kjørte rolig og bedagelig inn i en råtten brøytekant. Jeg hadde ikke sluppet vogna, jeg hadde bare skjena litt. Bare littegranne.

Oppi vogna satt en lys våken gutt og kikket noe forundret og skeptisk opp på sin mor. Han hadde ikke sovna, nei, verden var jo så morsom og interessant når han fikk iaktta den fra sittende posisjon, så sove kunne mamma bare glemme. Men han så på meg med akkurat den samme skeptiske rynken i panna som pappaen hans har når han virkelig konsentrer seg. Han lurte visst på hva mamma'n hans skulle ute der å gjøre. Jeg gjorde som pus - latet som om det var meningen, og at det var så absolutt en del av min masterplan å stå med vognhjulet i grøfta akkurat da. Jeg tror ikke jeg lurte ham.

Det som er litegranne urettferdig, er at hovedpersonen selv, kaptein tannløs, virker ikke som han er noe særlig plaget av å sove i intervaller i to uker. Han er strålende fornøyd og blid, og vil helst at det skal skje noe hele tiden. Dette annonseres høylydt. Dagen begynner med friskt mot klokka halv seks. Tålmodighetsnivået er om mulig enda lavere enn mitt, og man kan ikke ligge alene og leke i mer enn høyst tre minutter om gangen. Hvis mamma setter seg ned, tas dette som en direkte oppfordring til å begynne å klage på at det er kjedelig å være alene (halvannen meter fra meg, omgitt av leker). Jeg går runder i huset med ivrig unge i armene eller i bæresele, mens det svømmer foran øynene mine. Jeg er sosial og går ut av huset, ikke bare fordi det er koselig, men fordi det er vanskeligere å sovne midt i en samtale med andre (og det er flaut).

Nå har kjærestepappaen vært på messe i Tyskland i fire dager og tre netter, og det er en natt og en dag igjen til jeg får sove litt lenger om morgenen, ihvertfall èn deilig søndag. Det er like før jeg teller minutter. Jeg vet jeg burde legge meg tidligere, men det er så innmari deilig, etter en hel dag som aktivitør, kosebamse, klatrestativ, etc., å ha det bittelitegranne stille i hodet mitt og rundt meg, så jeg klarer sikkert ikke å få kommet i seng til fornuftig tid (dvs.nå) i kveld heller. Imorgen skal mormor få trille tur med gullet, det er nok sikrere for alle parter.

The dreaded muffintop og drastiske tiltak.

Siden jeg nå har klart å erte på meg endel mennesker vet å ta opp allværsjakketemaet (tydeligvis et mer betent tema enn politikk, religion og økonomi tilsammen)og er litt redd for å vise meg utendørs i av frykt for å bli angrepet av en mafia i Bergansjakker, får jeg ta for meg noe litt mer fredelig - tror jeg da - denne gangen. Jeg har ymtet frempå om et par uheldige klesepisoder før her, i forbindelse med mine hallusinasjoner om at jeg ikke ser så innmari annerledes ut nå (les: jeg tror jeg har samme størrelse) enn jeg gjorde før jeg fikk Liam. Jeg tar selvfølgelig helt feil, og mesteparten av tiden er jeg klar over dette. Smertelig sådan. Jeg fikk en ordentlig reality check når jeg i et litt overmodig øyeblikk prøvde gamle jeans. Dumme, dumme meg. Der var den: muffintop'en. Dødsfienden til enhver dame som har båret frem et barn, og veldig mange som ikke har det.

Jeg vet ikke om begrepet muffintop trenger forklaring, men jeg skal gi en uansett. Tenk på en stor amerikansk muffins, en sånn som stikker opp over kanten på papiret sitt og velter litt usymmetrisk utover. Så tenker du på en jente - dessverre meg i dette tilfellet - i et par jeans som er hakket for små i livet. Og så setter du disse to bildene ved siden av hverandre og sammenligner. Vips - du skjønner hvor jeg vil hen. En slik stirret tilbake på meg i speilet over kanten på de beste jeansene jeg noensinne har hatt - som ikke passet lenger. Den stirret på meg, og jeg er sikker på at den rakte tunge. Eventuelt viste finger'n. Jeansene, sammen med en del andre klær, ligger nå pent sammenbrettet i en plastboks bakerst i kottet, merket "På vent grunnet størrelse".

OK, så vet jeg at jeg høres overfladisk ut nå. Det å ha fått sønnen min er det største. Noensinne. Flat mage er ikke viktigere enn han. Men det er litt viktig hvordan jeg har det med meg selv. Pluss at jeg synes det er lite morsomt at de fineste klærna mine ligger i den boksen. Ok, det er to bokser, ikke bare en. Så her må det drastiske tiltak til.

Problemet er at jeg er skikkelig dårlig på drastiske tiltak, og skikkelig god på sjokolade. Jeg har masse gode intensjoner, og temmelig lite disiplin. Jeg tror alltid at NÅ skal jeg tilbake til å trene fire- fem ganger i uka, og ender opp med en eller to, hvis jeg er heldig. Riktignok har jeg trent uhorvelig mye tidligere, men at jeg skal skryte av det nå blir omtrent det samme som (det uforklarlige fenomenet) at ALLE mannfolk jeg kjenner fremdeles tror de er i like god form som de var når de var i militæret, selv om det er ti år siden. Noe må helt klart gjøres.

Jeg har dermed gjeninnført konseptet lørdagsgodt. Jeg tenker at mamma og pappa var inne på noe der. Og den berømt treninga er igang, om enn med en litt haltende start. Jeg ser at de jeg kjenner som har babyer som faktisk sover i over en time om gangen på rimelig regelmessig basis har en fordel der. Jeg har en utålmodig actionman som ikke vil gå glipp av noe. Skjønner ikke hvor han har fått det fra? Jaja, husvask med 9,5 kilo baby i bæresele teller vel også. Jeg har tilogmed vært på en spinningtime. Jeg hater spinning. Hvis det finnes et helvete, så er en av de innerste sirklene dekorert med spinningsykler og oversett av en instruktør som roper "Kom igjen nå, det var ikke pulstoppen, den kommer NÅ!" mens de smiiiiiiler. Så litt innsatsvilje har jeg da. Vi får se hvordan det går. For øyeblikket er den største motivasjonen at jeg skal en tur til USA til sommeren, og de jeg treffer der har ikke sett meg på 4 og et halvt år og ca 10 kilo. (Au, det gjorde vondt å si det tallet).

Det å offentliggjøre min kamp mot muffintoplooken her er min måte å ansvarliggjøre meg selv på. Gjøre det vanskeligere for meg å jukse og å finne på unnskyldninger. Jeg er kjempegod på unnskyldninger. Trenger opptil flere spark i bakenden (den er ganske stor, og dermed ikke vanskelig å treffe, så kom igjen). Så nå er jeg offisielt igang.

Jeg vil bare avslutte med en liten observasjon når det gjelder forskjellene mellom kjønnene og vår oppfatning av egne kropper. Jeg sier ikke at gutter ikke bryr seg om hvordan de ser ut, jeg vet da bedre enn det. Men hvis vi jenter går inn i et prøverom for å prøve et par jeans og de ikke passer helt og gjør at vi ser mindre heldig ut, så legger vi skylda på oss selv, på vår kropp, ikke på buksa, og går fra prøverommet fast bestemt på å forandre oss. Gutta sier "drittbukse", lar den ligge igjen i prøverommet og går derfra fast bestemt på å finne en bukse som passer. Jeg vil være mer som gutta.

Hvorfor man bør hate allværsjakker. Jeg mener det.

Jeg lovet at det skulle komme. Og nå, siden jeg virkelig ikke orker å snakke mer om tenner som kommer eller ikke kommer og unger som skriker midt på natten sånn at jeg får to timer søvn, så trengte jeg et annet tema - derfor: allværsjakker. Hjemme hos meg er Bergans et skjellsord. Er forberedt på at jeg kan komme i hardt vær (no pun intended) ved å slenge med leppa om dette plagget som tydeligvis er så sterkt knyttet til den norske folkesjela, men ærlig talt. Noen må si noe.

Det jeg sa en gang før her noe i den retningen at det siste jeg ville bli var en sånn hestehalemamma med allværsjakke. Noen følte seg muligens litt truffet, men det var ikke meningen å være slem - det er bare et par ting jeg vil til livs. For eksempel det at fordi man har prestert å få frem en unge på den ene eller andre måten, så er man dømt til å kle seg som en sekk i knallfarger og kunststoff resten av livet. Please. ( Og hvis noen sier ordet 'praktisk', så slår jeg dem i hodet med noe hardt - vi kommer til dette).

Ok - hva har jeg imot allværsjakker? De er stygge. Stygge OG dyre (ikke en spesielt knallgod kombinasjon i mine øyne). Jeg vet at de har blitt laget såkalt 'figursydd' nå...men nei. Absolutt ikke. Jeg har en teori på at styret i Bergans har interne veddemål som går ut på å finne ut hvor stygge farger det går an å sette sammen, og hvor mye kan vi får folk til å betale for det? Jeg får fremdeles vondt i hodet av å tenke på den limegrønne nyansen som var ute og gikk overalt for noen år siden. Og ja, jeg skal innrømme det: ikke alle ser helt forferdelige ut i sånne jakker. Poenget er bare at de hadde sett veldig veldig mye bedre ut i noe annet, uansett hvor godt utgangspunkt de har. Særlig mammaer. Har ikke de fleste av oss litt issues med kroppen vår akkurat nå uansett? Hadde det ikke da vært lurt å ta på seg noe som gjorde at man følte seg litt fin, og ikke noe som ser ut som om du skal på fjelltur i storm? Hva med din identitet som jente oppi alt det her? Som en som er mer enn henter i barnehage, middagslager, løpe-på-butikken familieorganisator?

"Praktisk". Stygt ord. Ikke godt nok argument i denne saken. Allværsjakker er unektelig praktiske. Til å gå på TUR. Til å kjøre brett eller ski. Til å trille vogna langs veien når det duskregner og du har sovet lite og du har på deg joggebukse og håper at du ikke treffer noen kjente. Til sitt formål. IKKE til alt. Ikke til å trekke på seg over fine jeans og støvletter (joda, dette har jeg sett mye). Eller gud forby, over kjole eller skjørt. Jeg har sett det og. Jeg tør vedde på at 80% av de som har på seg allværsjakke i alle anledninger er temmelig lite sporty av seg. Disse jakkene er "vanntette, vindtette, fukttransporterende og tåler høyt aktivitetsnivå" - jepp, høres ut som akkurat det man trenger for en snartur til butikken.

Til slutt skal jeg innrømme at jeg har en jakke jeg og. En Helly Hansen (kjøpt for 50 dollar på salg i USA av alle ting), som er grå og hvit - og som jeg bruker til tur og snowboard. That's it. Jeg kan til nød ha den på meg over treningsklærne på vei hjem fra trening hvis det er ekkelt vær ute. Jeg kan ha den på meg hvis jeg triller langs veien på en sånn dag hvor jeg håper ingen kjente ser meg. Men jeg nekter å ta den frem for noe annet. Den er like slem som alle andre sånne jakker. Den tar fra meg midjen min (det som er igjen). Den gjør at det føles helt greit å dra håret i hestehale og ikke tenke på hvordan sminken min er (eller om jeg har noen i det hele tatt). Den gjør at jeg føler meg anonym, blass, som en del av bakgrunnen. Den er ikke meg, ikke det jeg vil være, og jeg er temmelig sikker på at det ikke er sånn de fleste andre mammaer vil være heller. Kan vi ikke bare drite litt i "praktisk" en stund da? Være noe annet enn stressa mamma som glemmer hvor godt det føles å være jente? Jeg sier ikke at du må være glam og styla hele tiden (jeg elsker joggebuksa mi), men ikke glem hvor flott du egentlig er bak allværsjakka og hestehalen. Vi fortjener bedre enn å være anonyme.

Snørr og tårer. Mest snørr.

Idag - eller igår, for å være helt nøyaktig, hadde jeg egentlig lovet å komme med noe mer om allværsjakker og andre grusomme ting. Men igår kom en kjip forkjølelse luskende og fylte hodet mitt med bomull og halsen min med tistler og gav meg en nese som renner konstant samtidig som den er tett. Det var ikke noe stort mysterium hvor den forkjølelsen kom fra, med en syk sønn som stikker våte siklefingre opp i mammas ansikt så ofte han kan. Nå har jeg derfor sånn fin rød ring under nesa som man får av å snyte seg altfor ofte med litt vondt raspete papir. Jeg har også på meg de eldste, mykeste joggebuksene mine, og en genser som har grøtrester fra kveldsmaten til Liam nedover skulderen. Jeg har gitt opp lommetørkler og kleenex, og lagt beslag på en stor gulpeklut i stedet. Jeg synes dermed ikke jeg har så godt grunnlag for å slenge med leppa om uheldige klesvalg à la allværsjakker akkurat i dag. (Men frykt ikke, jeg kommer sterkere tilbake)Jeg er med andre ord skikkelig sexy idag. Heia meg.

Lille frosken min har jo vært syk mesteparten av uka, men akkurat idag, når mamma'n hans våknet med følelsen av at hun var blitt overkjørt av en trailer - idag startet dagen hans klokka seks. Lys våken og i kjempehumør. Her var han klar for action, det fikk da bare mangle, nå hadde han tatt det rolig lenge nok! Og pappa skulle jobbe.... I slike øyeblikk er man veldig veldig glad for å bo ved siden av et par særdeles innsatsvillige besteforeldre, som også synes tilstrekkelig synd på datteren sin (i tillegg til å gripe med begge hender muligheten til å få gullungen litt for seg selv), til å hjelpe meg litt.

Litt syk var riktignok Putte enda. Han er dett i desa, og tar det personlig. Jeg suger ut snørr med en sånn liten ballongpipett (enda en ting jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle holde på med), og han blir rasende. Han griner, og det kommer mer snørr. Repeterer prosedyre. Han vil ha pupp, men er for tett i nesa til å klare å sutte ordentlig, han får ikke puste. Ville protesthyl. Men puppen er i gang, og spruter den hylende gullungen min full av melk i hele det sinte røde lille ansiktet- han blir ikke blidere av den grunn. Tid for å sove morgenlur (Yeeeeessssss tenker mamma'n). Men nei - han får ikke til å bruke smokken, nesa er fortsatt tett, og nå er han både sinna OG trøtt. Ny snørrprosedyre. Sint frosk plasseres noe kontant ned i vognen sin, smokk trykkes på plass, og jeg vugger frenetisk med en hånd mens jeg pusser nesa med den andre. Mor og sønn kollapser tilslutt på hver sin kant.

Det er kanskje unødvendig å si at jeg kasta inn håndkleet da.... Mormor og morfar tok rasende opplagt hoppetuss av et barnebarn, fyrte opp i ovnen min, trillet tur med han... i det hele tatt gjorde det mulig for sin datter å ta seg en dusj og sitte i sofaen med en tekopp og synes synd på seg selv og gi pupp når det var behov. Ungen var kjempefornøyd med å få ivrig oppmerksomhet rettet mot seg hele tiden, mamma'n følte seg litt utilstrekkelig og en smule patetisk.

Så egentlig er dette en hyllest til besteforeldre som redder dagen. Og til en kjæreste som kommer hjem og har handlet og skal lage mat. Som ble møtt av verdens gladeste sønn som skrattlo over å se pappa'n sin, og som danser rare viftedanser rundt på gulvet for å få han til å le en gang til. Som stryker meg over kinnet når jeg ligger på sofaen og er syk og nestensover. Som imøtegår matlagingsprosessen med militær presisjon, og som står på kjøkkenet akkurat nå og fortviler over at sausen hans ikke ble helt perfekt, og derfor skal få litt hjelp av meg.

Amerikanske skolebøker og en utvikling som provoserer meg så veldig...

Jeg vet at jeg sa jeg skulle skrive litt om ting fra verden rundt oss også, og derfor er det det jeg gjør idag. Noe som har opptatt meg nå, er en debatt rundt hva skolebøker skal inneholde... i USA. Jepp, det høres kanskje fjernt ut for oss, men bear with me. For det første er USA "mitt andre hjemland" - jeg bodde der i fire år, og trodde egentlig jeg skulle bo der mye lenger, men så skilte jeg meg fra han jeg var sammen med (en veldig lur beslutning, men ikke poenget her. Poenget er at jeg ikke bor i USA lenger). For det andre, så er USA en stormakt av en slik grad at det som skjer der, påvirker oss på en eller annen måte enten vi vil eller ikke.

Derfor: skolebokdebatten i Texas. Konservative, høyrelenende og fundamentalt kristnte krefter har der satt ned et 'ekspertpanel' (hvorav ingen er eksperter på de faktiske tema), som skal vurdere hvordan ting skal vinkles i barns skolebøker i samfunnsfag. Dette er veldig omfattende, jeg legger ved lenker fra NY Times, Yahoo News og Washington Monthly for de som er mer interessert. Vær så snill, les det. Disse menneskene vil lære barna at USA er tilbærmet ufeilbarlig, at nasjonen er bygget på religiøst grunnlag (Fjerne Jefferson og det filosofiske grunnlaget for separasjonen mellom kirke og stat), fremstille Darwinismen som en tvilsom teori (til fordel for kreasjonisme og religion), kapitalisme skal ikke lenger hete kapitalisme (det hadde en negativ klang), det skal dermed hete "free enterprise system" og hylle ssom roten til alt godt (hallo? Har de sett på sin egen økonomiske tilstand i det siste?) - i det hele tatt, fremstille alt på en slik måte som vi i Europa liker å parodiere og tøyse med at amerikanere er.... Bare at nå er det alvor.

Bare Texas, sier du kanskje? Jepp, men Texas er stort. De kjøper mange skolebøker. Forleggere er avhengig av penger, og vil gjøre Texas fornøyd. Ergo lager de skolebøkene etter disse anbefalingene, og de sprer seg over hele nasjonen. Resultatet kan bli ganske skremmende. Flere generasjoner opplært i en høyrevridd kristen, konservativ nasjonalisme, som skal vokse opp og lede verdens mektigste stormakt. En generasjon opplært itl i enda større grad i se seg selv og eget system overlegent alle andre. En generasjon som ikke er opplært til å vise toleranse og se nyanser.

For meg er det skumleste at jeg kjenner noen som er enige i disse endringene.... Eller kjenner og kjenner - en venn av en venn i USA, som jeg diskuterer med på Facebook fordi vi sitter på totalt forskjellige sider av alle saker, både politisk og religiøs (hun:fundamental messianisk kristen, jeg: ateist, hun: konservativ republikaner, jeg: liberal). Det er veldig interessant å se hvordan hun - og mange med henne tenker. Interessant, og jeg har lyst til å hive ting i veggen og skrike hvor forbanna idiotisk det er at de ikke skjønner noenting. Men jeg ser på det som en øvelse i toleranse, jeg har en teori på at det er sunt å ha bekjente du overhodet ikke er enig med - om ikke annet, får du øvd deg på å diskutere.... Men det er skummelt at en jente som er like gammel som meg, mener at endringer som disse er en god ting. Jeg hadde vært mye mer komfortabel med å tro at de eneste som var enige i noe sånt, var rednecks som bor i campingvogner, er gift med kusina si og tror Europa er et land. Men nei.

Dette ble kanskje ikke det mest sammenhengende innlegget. Jeg ville bare dele noe jeg ble opprørt over. Jeg ser at det er endel som leser dette, faktisk (selv om alle kommentarene kommer på facebook, ikke her...lol), så jeg ville vel at flere skulle vite om det. Sjekk linkene, eller google US textbooks Texas. Det er på engelsk, men så himla vanskelig er det ikke å forstå. Jeg garanterer at det vil sjokkere.

Den dagen Lånekassen trampet på en sliten studentmamma.

Jeg vet ikke helt når jeg våknet idag. Det er fordi jeg våknet med jevne mellomrom fra jeg la meg, og har mistet evnen til å si når en soveperiode sluttet og en "våken"periode tok over. Lille frosk har hatt 39 i feber hele natten og har ikke vært fornøyd. Morgenen begynte dermed med utålmodig feberbaby, bæsjebleie, grisete frokost kjapt etterfulgt av nedspying av mamma. Banan og fersken denne gang - greit med litt variasjon.

Men joda - dagen hadde knapt begynt. Sjekke nettbanken - som mangeårig student er man veldig klar over når Lånekasseoverføringen kommer. Spesielt som mangeårig student som er i mangemåneders lang krangel/klageventing med NAV fordi hun ikke har fått utbetalt de foreldrepengene hun har krav på. Spesielt når man har vært blakk litt for lenge, og har sett frem til at endelig - endelig! - hadde Lånekassen fått den trege byråkratiske rumpa i gir og gitt meg foreldrestipend og forsørgerstipend. Som jeg selvfølgelig trodde skulle tilsvare det som står på nettsidene deres. Dumme damen som tror på informasjon fra det offentlige, jeg lærte tydeligvis ingenting av NAVhistorien. På kontoen min var det nemlig halvparten av det jeg vanligvis får når jeg bare er student og ikke mamma OG student. Utviklingen er negativt proporsjonal med arbeidsmengden, tydeligvis.

Jeg ringte til Lånekassen - for dere uinnvidde, så er det å komme gjennom til en kundebehandler der omtrent som å komme gjennom til SAS hvis du skal klage på noe. Jeg ventet. og ventet. Så kranglet jeg litt med to stykker. Den ene måtte sjekke med noen andre. Jeg ventet mer. Han skulle sjekke noe mer, og ringe meg opp igjen. Jeg ventet enda mere. Han ringte opp igjen, og sa at, jo, det var riktig sånn som det var overført. Les: du er nå blakk resten av året, værsågod, glad vi kunne hjelpe deg. Begrunnelse? Det var bare sånn systemet var, det kunne bli litt skjevfordeling av hvordan ting utbetales. Ja, han skjønte regnestykkene var vanskelig å forstå, men det var riktig sånn.

Resultat: Sønn griner fordi han har feber og synes verden er slem. Mor griner fordi hun i nærmeste overskuelig fremtid er vesentlig blakkere enn hun hadde trodd, og ergo er verden slem. Sønn griner enda mer fordi mor griner. Far stapper smokk i sønn og bærer tekopp til mor. Venninne må komme på besøk og distrahere fordi jeg tror verden er ute etter meg. Verden er svart. Må avlyse frisørtime (første frisørtimen siden Putte ble født, jeg hadde gledet meg SÅ - kan du tenke deg hvordan jeg ser ut på hodet nå? Gutten er 5 måneder....). Dette gjør meg virkelig forbanna. Jeg var så stolt fordi jeg hadde klart å spare litt til ferie, ser nå alle sparepengene forsvinne i stort sort hull.

Løsning: fjorten kopper te. (En veldig sjelden gang angrer jeg at jeg slutta å røyke - idag er en sånn dag.) Legge onde slagplaner om plassering av poser med bæsjebleier i postkassene til NAV og Lånekassen (Takk Johan, for denne fantastiske ideen, noe modifisert av meg). Se verden som svart. Holde på Putte og snuse i nakken hans (til vill protest, men mamma bryr seg lite om det nå). Tvangskose katten. Planlegge korstog mot offentlige finansinstitusjoner. Kose Putte og kjærestepappaen. Synes synd på meg selv. Utagere her i bloggen.

Ingen ordentlig løsning synes enda åpenbar, men vi er tre stykker i dette huset som er like glad i hverandre uansett. Og en med pels som er glad i oss når hun selv vil og det finnes mulighet for litt godis. Uansett, så er det verdt det.

Feberfrosk

Klokken halv ti igår runget det gjennom huset da husets minste herre høylytt erklærte sin misnøye med et eller annet. Han hadde da sovet fredelig siden rundt 7, men det er ikke helt uvanlig at det meldes om mistet smokk, dum drøm, "mamma jeg er litt alene, er du der?", eller lignende¨. Vi har også mistanke om at det er en tann rett rundt hjørnet, siden alt tygges på (se bildet), og det sikles små verdenshav på daglig basis. Så jeg gikk opp for å trøste litt. Der fant jeg skrikende fortvilet guttunge i en stor oppkastdam - og han var varm på hodet sitt.Veldig varm! Jeg gjorde som en hver selvrespekterende småpanisk mamma ville gjort - ropte på pappa'n hans.

Lillegutt hadde fått grøt med mango til kvelds, og det var nå mangospy overalt. Pysj, dyne, pute, laken, kosedyr, saueskinn og overalt i håret hans. Det ble pappa's oppgave. Jeg satt der med guttungen og tviholdt på han, rugget frem og tilbake, susset røde feberkinn, og spurte min kjære omtrent 20 ganger om han synes lillegutt virket varm (som om det plutselig skulle vise seg at han ikke hadde feber likevel hvis jeg spurte mange nok ganger). Vår lille diktator har nemlig ikke hatt feber før. Ukjent, skremmende territorie for ferske foreldre. Vi har ikke rukket å bli blasert på sånt enda, her er det fullt alvor - tenk om det er farlig?

Gutt ble transportert ut på badet, behørig vasket og skiftet og temp tatt. Nesten 39 grader. Teorien om feber i forbindelse med ny tann ble kastet frempå. Mor og far var prøvde å berolige hverandre, men vi hørtes i grunnen ganske patetiske ut. Temp ble tatt tre ganger til, selvfølgelig med samme resultat. Oppi det hele var hovedpersonen selv ganske så fornøyd - han lå og lekte med tærne sine og pludret og synes det hele var temmelig spennende. Han fikk lov til å stå opp mitt på natten! Mamma og pappa er her begge to! Oi, der var leken min! Tærne mine? Vent litt, mamma, hva stikker du opp i rumpa mi, - jeg er ikke så sikker på det der.....å, der var tærne igjen!

Gutt ble brakt ned i stuen (enda mer spennende!), mens vi bladde i babybøker for å finne ut hva vi skulle gjøre. Endte med å ringe legevakta... hysterisk? Vi? Av dem fikk vi vite sånt som vi egentlig hadde skjønt allerede, men som vi bare måtte høre fra en som har litt mer medisinsk autoritet enn oss. Gutt fikk enda mer stukket opp i rumpa, denne gang febernedsettende. (Takk helsesøster for at du sa jeg burde ha det i huset i tilfelle han fikk feber av vaksinen. Jeg trengte det ikke da, men nå var jeg veldig glad for det og følte meg som flink mamma.)

Gutt sovnet igjen. Pappa og jeg satt nede og nistirret på babycall og løp opp og sjekket hvert femte minutt. I mammas hode var det nå bilder av sykebiler, store oppkastdammer - tenk om han kveles, høy feber og i det hele tatt en livstruende situasjon. Vi innså til slutt at det kanskje var en smule hysterisk. Vi gikk og la oss. Vi våknet hver halvtime. Feberen gikk ned. Gutt fikk pupp med en gang han så mye som gryntet (væskebalanse, vet du - veldig viktig... kremt), og natta gikk.

Idag våknet trøtte foreldre av en strålende opplagt (og antageligvis stappmett) gutt som bablet uavbrutt i nærmere en time. Sannsynligvis skulle han fortelle oss alt om nattens spennnende hendelser, engasjementet var stort. Vi? Vi var bare glade for at det var søndag, og at vi ikke skulle noe idag. Vi følte oss litt som om vi hadde vært igjennom den store ildprøven, og samtidig litt dumme. Jeg antar at alle som har barn, og er litt mer drevne enn oss, ville ha flirt litt av oss. Og neste gang tar vi det litt roligere. Men det var skummelt der og da. Veldig skummelt.

Rockemisunnelse og mammaidentitet

Ikveld spiller Zeromancer på Rockefeller. For meg vil det si venner på scenen og venner i salen. Og hvor er jeg? Jepp, hjemme. Jeg er visst ikke helt klar for å dra fra lille frosk sånn enda. (Den offisielle unnskyldningen er at mormor og morfar er på fjellet og kan ikke sitte barnevakt..., men jeg er nok forlengst gjennomskuet)). Lillemann hadde helt sikkert klart seg fint uten meg, han (eller?), men det hadde nok vært verre med mamma'n hans. Og pappa'n for den saks skyld.

Men - og dette er et ganske stort men: Det er endel tanker og bekymringer som melder seg i en sånn situasjon. Faktum er at masse mennesker jeg er glad i, og glad i å ha det gøy sammen med, nå skal ut og ha det gøy - uten meg. Dette er litt skummelt. Hva om de glemmer meg? Hva om de synes jeg er blitt skikkelig kjedelig? Hva om de tror jeg er blitt allværsjakke- og hestehalemamma? Plutselig blir jeg omtrent 10 år igjen og lurer på om vennene mine fortsatt vil leke med meg....


Ikke for noe ville jeg valgt en verden der jeg ikke hadde lille bønna mi. Men når såpass mange av vennenen mine ikke har egne små fritidsstjelere, så blir min virkelighet unektelig litt annerledes enn deres. Jeg vet jo egentlig at de ikke glemmer meg. Men jeg er ikke like til stede for tiden. Og det er ikke alltid morsomt å være den som blir fortalt om alt det morsomme de har gjort. Sånn som i kveld.

Det er ikke til å komme forbi at min og min kjæres verden opererer med ny diktator og ny tidsregning : BL og AL - Before Liam, og After Liam. Vi lever nå i AL, og må tilpasse oss det. En del ting har forandret seg :
- Jeg synes jeg har sovet lenge hvis lille frosken sover til over 7. På et tidspunkt var dette akseptabel leggetid for meg..
- Jeg kan diskutere bæsj og gulp med stor entusiasme. Lenge.
- Jeg har midlertidig detti litt av lasset når det gjelder hva som er nytt på musikkfronten. (Send meg Spotifyplaylistene deres, så jeg får gjort noe med det!)
- Jeg blir småbrisen av et og et halvt glass rødvin. Kan nå gå på fylla med et par lettøl.
- Det virker fullstendig normalt for meg å vippe frem puppene mine under nesten enhver omstendighet.
- Jeg synger barnesanger, men kan ikke teksten, og lager derfor dustete halvrim, ofte om bæsj og tiss.
- Jeg har fått en inn i livet mitt som er minst like gøy å shoppe for som meg selv.
- Kroppen min ser ikke ut som min, men er en perfekt pute/klatrestativ/lekeplass for lillemann.
Og dette er bare noen av de mer overfladiske tingene. Jeg kan ikke engang begynne å snakke om hvor mye mer latter og kjærlighet vi har rundt oss nå - da begynner jeg å grine. Dette er også nytt. Jeg grein av en reklame her om dagen - DA ble jeg temmelig irritert på meg selv.

Det er vel bare å innse at ting er litt annerledes nå - jeg er i en liten unntakstilstand. Så til alle dere gode, fine jentene og guttene min som skal leke på Rockefeller ikveld - kos dere masse, ta en (lett)øl for meg... og ikke glem meg? Til Lorry, Dan, Noralf, Kim og Alex - ha det kjempekjempegøy og rock huset.
Jeg elsker dere alle, og kommer sterkere tilbake! Skal bare skifte noen bleier og synge "Wheels on the bus" et par tusen ganger først.

Og dagens Darwin Award går til....

I et anfall av ubegrunnet optimisme (les: hallusinasjoner), bestemte jeg meg for å prøve en tunika fra før jeg i det hele tatt tenkte på å bli gravid. Etter forrige ukes jeanskatastrofe (alle bortsett fra ett par ligger nå begravet i en plastikkboks bakerst i kottet - fred over deres minne), burde jeg jo visst bedre. Men jeg har alltid hatt mer pågangsmot enn sunn fornuft, så jeg prøvde. Og satte meg fast. Jepp, fanget i mitt eget klesplagg, dønn fast med armene i en merkelig opp-og-til-siden stilling som medførte at jeg ikke helt skjønte hvordan jeg skulle komme meg ut igjen. Banne sverte banne enda mere. Min kjære var nede, men jeg skal innrømme at terskelen var temmelig høy for å rope om hjelp i denne situasjonen. Litt stolthet har man da. Spesielt etter at han for et par dager siden måtte komme til unnsetning fordi jeg hadde satt hårbørste fast i håret når jeg prøvde meg på en litt avansert føning. Han har nok ammunisjon for øyeblikket. Og jeg kom meg tilslutt ut, etter mye om og men.
Men det fikk meg til å tenke på hvordan det er ganske slående at jeg, som et rimelig intelligent menneske klarer å gjøre så mange intenst korttenkte ting med til dels spektakulære utfall. Det er her jeg tenker at tiden er inne for en klassisk historie:

Den gangen Ingvild satte fyr på håndveska si på Stansted Airport
Kremt... and so it goes: På vei tilbake til London etter en ferie hjemme, hadde jeg pakket litt stæsj i carryon, som man jo gjør. Det er her det bevises at forfengelighet blir min bane: Jeg hadde glad og fornøyd pakket med meg hårspray. I aerosolboks. Tenkte ikke over trykkendringene underveis i flyturen (dette til tross for at jeg flere ganger har hatt kofferten full av shampoo etter at flaska mer eller mindre har eksplodert). Når vi landet på Stansted var veska mi litt våt, og jeg skjønte jo at det var sprayens skyld, men tenkte sorgløst at "det tørker jo". Og det hadde det sikkert gjort, og det hadde vært slutten på den historien, hvis ikke jeg hadde bestemt meg for at nå var en fin tid å ta en røyk. Så jeg tusler bort til røykehjørnet, henger veska på bagasjetrolleyen, tar fram lighteren, og POFF! Det kommer blå flammer ut av veska mi. Minst en halvmeter blå flammer. Jeg skulle gitt innmari mye for å ha sett ansiktet mitt på det tidspunktet. Når det er sagt, var ansiktsuttrykkene til de rundt meg egentlig spektakulære nok. Regnestykket gass+ild=eksplosjon var hakket for avansert for denne jenta,ja. Så der står jeg på en internasjonal flyplass noen måneder etter 11.september og har startet en brann. Fett.
Fast forward til hektisk reaksjon, veske tømmes, brennende innhold kastes utover gulvet og vilt fremmede mennesker hopper opp og ned på tingene mine for å slukke brannen. Men kom security? Nope. (Takk for det, jeg hadde sikkert sittet på Guantanamo fremdeles, selv om det jo får meg til å stille noen spørsmål angående sikkerheten generelt). La oss bare si at jeg virkelig trengte den røyken etterpå....
Nok en grunn til at det er greit at jeg har slutta - det nok tryggere for mine omgivelser på den måten.

Med den lille solskinnshistorien våger jeg meg nå ut i verden. Watch out. Hold meg unna skarpe gjenstander, åpen ild, hårbørster og for trange klesplagg.

Så var vi igang..

Jeg har debattert dette med å ha en blogg en stund nå. Skal, skal ikke? Oh well. Jeg har mange mer eller mindre fornuftige tanker svevende rundt i et hode som for øyeblikket er noe hardt angrepet av ammetåke og fremtidsplanlegging og oppussing og alt jeg ikke har tid til å gjøre. Masse dreier seg om sønnen min Liam, - lille frosk, bønna vår, Putte... som er 5 mnd nå, og den fantastiske pappaen hans. Det er ikke dermed sagt at dette blir en ren mammablogg - det blir det ikke. Hodet mitt er for fullt av andre ting også. Jeg skal søke på et Masterprogram nå, vi har et stort gammelt hus som trenger mye kjærlighet, jeg har en ambisjon om å lære å spille på bassen min (aldri for gammel for å bli rockestjerne, right?), jeg har stadige syprosjekter, jeg er kjempeglad i å lage mat, jeg elsker å jobbe med band på festivaler, jeg planlegger diverse nye tatoveringer, og jeg har til tider sterke meninger og frustrasjoner angående verden rundt meg. Denne bloggen min blir vel mitt forum for å skravle, kjefte, oppdatere, skryte og forhåpentligvis le litt og komme med noe fornuftig innimellom. Det eneste jeg har lovet broren min er at jeg ikke skal bli en sånn som skriver om hva katten min gjorde idag. Greit nok, det skal jeg ikke. Ihvertfall ikke altfor ofte.