Den store barnehagedebatten

Idag har vi faktisk fått barnehageplass - og jeg er veldig ambivalent. Det er bra å vite at vi har plass. Det er èn ting mindre som flyter i løse lufta hva høsten angår. Men jeg blir fysisk kvalm av tanken på å dra fra Putte i en barnehage. Han er bitteliten, og han er MIN.

Ikke for at jeg tror det er en gjeng onde stemødre som hersker i barnehagen. Men de er ikke meg. Putte er ikke deres lille frosk. Hvordan kan de ta like godt vare på ham som jeg? Være like glad i ham? Smile og le like mye med ham? Vite akkurat hvor han er kilen og hva slags lyder han synes er morsomst? Hvordan han må klemmes på når han er lei seg? Det er jo jeg og pappaen hans som skal klemme ham og trøste ham.

Jeg kommer til å være den mammaen som nigriner i bilen på parkeringsplassen. Bare tanken på at han er igjen et sted og kanskje lurer på hvor mammaen hans er og er litt redd gjør at jeg kunne ha grått her og nå. Han er så liten, og så veldig avhengig av oss. Det er så mye han skal lære, og vi vil så gjerne være de som lærer bort. De to første årene er så veldig veldig viktige. MIN Putt!

Meldingene går frem og tilbake om hvem som har fått plass og ikke fått plass. Om hvor heldige vi er som har fått plass. Joa. Sikkert heldige. Det må vel være sånn. Jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke er det spor glad, men bare ganske lei meg. Er ikke klar. Heldigvis har vi fått plass sammen med kjente, ellers hadde det vel snurret helt for meg.


Min Putt. Ikke klar for å gå ut i verden og være flinke voksne lærerkarrieredamen med lilleputt som oppbevares i barnehagen til jeg kan hente ham. Vil være bare mammadamen. Hører folk snakke om at det er deilig å begynne å jobbe igjen. Da klyper jeg meg litt i armen og lurer på om jeg snakker med en artsfrende, eller et helt annen slags vesen enn meg. Hadde kanskje vært annerledes dersom jeg hadde hatt en jobb å gå til der jeg trivdes og var etablert, men siden jeg er nyutdannet og alt flyter litt in limbo, så frister det ikke. Er for mye bare mamma enda.

Nå må jeg gå og banne litt i en krok, puste litt dypt, og gå og se på sovegutten min. Tenk om han vokser enda mer på den tida jeg sitter her. Det går så innmari fort, og mamma'n hans er ikke klar for den store stygge verdenen enda. Vil være i boblen min en laaaaang stund til.

Og det sa BUMS! BRAK!

Stor ståhei i huset til morgenen idag. Lille frosk kjørte sin sedvanlige morgenrutine.

05.45: vræl - oppi senga til mamma som ikke orker å tenke på å stå opp enda.

05.47: Pupp. Etterfulgt av simultansnork, mor og barn. Pappa har gjemt hodet under dyna og later som om han ikke er der.

07.13: "da da da da brrrr eeehhh"!!! Våken gutt. Turne i seng en god halvtime, fylle bleie, signalisere mishag med situasjonen (pappa leker fremdeles struts, noe spolert av at gutt har funnet ut at han er der og drar han ivrig i håret med jevne mellomrom), mamma overlate overaktiv guttunge til sin far med noe mumling om aktivitetsnivå og genetikk, gå for å finne klær.


07.50: Verdens tyngste bleie fjernet, frosk vasket og påkledd og overlatt til sin far som skal ned og lage frokostgrøten hans. Jeg begynner av/påkledningsprosessen min (involverer stort sett 5-7 skift før jeg finner noe som passer noenlunde), men kommer ikke særlig langt før.....

07.53: BRAAAAK; BA- DAMM! *to sekunders stillhet* "VRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆL!" (Liam) "et-eller-annet-høyt-panisk-og-ikke-pent" (pappa). Jeg står på badet med trusa i handa og hjertet i halsen og tenker to ting "faen, trappa! LIIIIIAAAAM!!!" "Gudskjelov at de bråker, de lever ihvertfall" - og løper mot lyden. Er forholdsvis glad for at jeg ikke er filmet, kun iført bh på vei ned trappa med armer og bein panisk flyvende i alle kanter - jeg skal redde mitt barn, må vite!

Utrøstelig vrælende guttunge, utrøstelig redd far - har tryna i trappa så det sang..... pappa tviholdt på gutten og tok støyten i ryggen, men Liam er redd og hyler, med et rødt merke i panna og en liten kul i hodet. Omtrent tusen primalsynapser fyrer av, og jeg river til meg ungen min. Han virker egentlig mer skremt enn skadet (det samme er tilfellet for pappaen hans). Jeg klarer å motstå mammaimpuls nummer en når man er redd :kjefting. Ikke noe "Hva er det jeg har sagt om å være forsiktig i trappa" sagt med stygg høy stemme (ganske stolt over dette). Pappa er nemlig altfor ulykkelig til å kjeftes på, han må få klem istedet. Putt får en pupp og roer seg. Litt sutrete, men alt er ellers ved normalen, legen blir behørig ringt til og vi blir beroliget.

Noenlunde. Kjærestepappaen kommer nok ikke til å slippe taket i gutten sin noe særlig. Spørs om det blir mye hjemmekontor på denne mannen idag. Gudskjelov gikk det bra.... jeg har tenkt det såååååå mange ganger i den trappa: tenk om jeg detter mens jeg holder Liam. Er det mulig å bli så redde? Det kunne like gjerne vært meg. Stakkar kjæresten min.

Putt på bytur

Idag var en fin solskinnsdag, og siden kjærestepappaen bare hadde ett møte å gjøre unna inne i Oslo idag, hang mor og lille frosk seg på. Putt skal nemlig eksponeres for så mye som mulig, da vi har den teorien at dette vil gjøre ham mindre panisk og vanskelig i sommer når vi skal på laaang flytur. Hvis han blir vant til at nye ting er spennende, og ikke skummelt og kjipt, vil det kanskje gå lettere for alle parter? Så hele familien lastet seg inn i bilen, med alt det medfører når man har baby på slep, for å gjennomføre forsøksprosjekt "Putt på Oslobytur". Det ble timet omhyggelig, slik at dagens andre lur kunne inntas i bilen på vei inn.

Biltur forløp uten store begivenheter, det ble ytret de sedvanlige mishagsutbrudd fra baksetet før søvnen vant, og ble det sovet frem til vi parkerte på Løkka (i seg selv intet lite prosjekt, når man kan drite i å lukeparkere fordi vognmonsteret skal ut av bagasjerommet). Så der tuslet vi rundt på Løkka sammen med omtrent 500 andre barnevogner og en og annen irritert hipster som vandret slalåm mellom oss. Funka fint! Liam hadde fått seg solbriller, behørig satt på av far, og så temmelig barsk ut om jeg må si det selv, med lue med pingviner på og blå solbriller tror jeg nesten at han satt og tøffet seg litt. Han dro en Elvisleppe ved et par anledninger, så jeg er nesten sikker.

Målet var Nationaltheateret, hvor paps skulle ha produksjonsmøte siden Harrys Gym skal spille der (veldig kult) og i den sammenheng må ting planlegges, må vite. Etter diverse runder og omturer innom de fleste av Markveien og omegns vintagekjolestativer og bruktbutikker, hvor mams fant seg noen skatter, siktet vi oss mot sentrum. Det var omtrent som å kjøre tanks. Oslo er ingen by for barnevogner. Men kjærestepappa ordnet opp - sjelden har vel en stoltere hanefar trillet en vogn gjennom tigerstadens gater. Mens han laget prompelyder for å få Liam til å le (jepp, mor var litt flau). Liam studerte ivrig alle menneskene. Jeg var veldig stolt av guttene mine!


Møtte de vi skulle møte, inn på Nationaltheateret med oss! Baby på slep. Vogn ble båret opp trappene og inn i salen. Der slo jeg og Putte oss ned bak rad 20 og spiste lunsjglass på gulvet, og fikk gjort unna litt kravlegymnastikk (hmmm...ikke jeg da. Jeg prøver generelt å la være å krype rundt på gulvet på offentlige steder.). Liam prøvde ut akkustikken - veldig godkjent, beundret de fine lysene, og fylte bleia si. Hvor mange babyer kan si at de har fått skifta bæsjebleie inne i hovedsalen på Nationaltheateret?

Så kom prosjekt "mamma og pappa trenger mat" - igjen ble kursen satt mot Løkka. Liam var kjempetrøtt, men det var ikke han enig i, og han hylte rasende hele veien opp Markveien. Etter noen ekstra runder rundt kvartalet med hylskrikende unge i vogna (ingenting er som å bli uglesett av nihippe Løkkabeboere fordi vi har en bråkete unge som forstyrrer utepilsen deres), ga han opp og sovnet, og vi fikk faktisk spist hele middagen mens han sov. Så lastet alle seg inn i bilen igjen og kjørte hjem. Guttungen var så gira da vi kom hjem at det var ikke sjans til å overholde leggetid, han måtte først fortelle alle lekene sine hva han hadde gjort i dag.

Nå er mams og kjærestepappaen ganske slitne, og planlegger at kvelden skal inneholde en hjemmelagd pizza og en god slump rødvin.... Prosjekt "Putt på bytur" regnes som en suksess. Det var litt rart å reise fra alle menneskene som tok seg utepils på Olaf Ryes plass på en fin vårkveld. Litt rart at det var oss som dro hjem med baby når andre var på vei ut. Dette er litt nytt for oss enda. Vi er litt redde for å være kjedelige. Men har kommet frem til at vi har det veldig bra. Og vi ville aldri byttet Putt og huset vårt på landet hvor det er stille om morgenen med noen ting. Kanskje vi ikke er så hippe lengre? Hmm. Joda. Litt så. Men vi klarer oss utmerket med kun hverandre i kveld. :)

6 måneders bratt læringskurve.

Det ble plutselig litt pause i bloggskrivinga, da det har vært rimelig hektisk i det siste. Lista går som følger: Påskeferie med tilhørende besøkelser, innsending av mastersøknad og papirer som må ordnes i forbindelse med dette,diverse rutinemessige helsestasjonsbesøk, leilighet som legges til salgs, etc etc. Og midt oppe i dette har faktisk lille frosk rukket å bli 6 måneder gammel. Herre min. Alle sa det kom til å gå så fort når han ble født, jeg syntes de snakket ordentlig tull. Men jo da. Enda en kamel å svelge på en stadig voksende liste. Dette har vært den bratteste læringskurven jeg og pappa'n hans har vært borti. Den fineste tida, og den mest slitsomme. Hva har vi lært?

At det å føde er akkurat like vondt som jeg trodde, pluss litt til, og at epidural er verdens beste oppfinnelse (der var den første kamelen). Men at jeg allerede synes det er helt ok å tenke på neste gang.

At smokk er på en solid andreplass over verdens beste oppfinnelser (kamel nr.2). Vi skjønner ikke hvordan det går an å få babyer til å sovne uten.

At jo, jeg også ble litt tjukk etter å ha fått baby, det gjaldt dessverre meg og, ikke bare alle andre sånn som jeg likte å tro (håpe) inni hodet mitt mens jeg gikk gravid. Men de gamle buksene graves frem en etter en, og det er lys i enden av tunnelen.

Babyer promper. Mye. Dette hadde jeg ingen anelse om. Hadde heller ingen anelse om hvor opptatt jeg og kjærestepappaen kunne bli av før nevnte promper. Har aldri heia på en promp før jeg fikk baby.

Det går an å overleve på 4 timers søvn over en lengre periode, og det går an for to innbitte B-mennesker å synes at de har jammen fått sove lenge når ungen våkner halv 8istedet for 6.

At det å få gå på do alene ikke er en menneskerett når du har en liten baby.

At man til tider må spise middag på skift, og at det derfor lønner seg å lage mat som kan holdes varmt uten at det ender opp med å smake vondt. (Tips: Pasta er et dårlig valg).

At det går an å bli enda mer glad i kjæresten sin enn man allerede er.

At etter en helt grusom natt hvor englebarnet har hylt hver time, når man har skiftet en bæsjebleie som går fra tær til skuldre (ikke spør meg hvordan de klarer å få til det der), og når man selv ikke har spist - eller dusja - ordentlig på et par dager fordi ungen hyler når han blir lagt ned - så er det utrolig at, to sekunder etter at lille terrorist har sovnet, kan vi se på han og sukke over at han er verdens herligste skapning.

At det er mulig å være så intenst glad i noen som man er i den lille skapningen, at det er som å gå rundt med hjertet på utsiden av kroppen, og at man nå er dømt til å synes det er helt forjævlig å se på krim på tv der unger er ofre. Selv om vi vet det bare er tv. Og at det sikkert er sånn resten av livet.

Hvor mye alt må planlegges. At det å dra ut av huset med unge på slep innebærer logistikk på militært kampanjenivå. Selv om vi bare skal til butikken.

At du kan banne på at den dagen du kjører fra bleiebagen er den ene dagen guttungen tisser gjennom alle klærne sine når dere er ute på farta.

At små gutter prosjektiltisser det øyeblikket de får av seg bleia, og at bagen bør inneholde en ekstra genser til mamma også.

At vi kan ha lyst til å legge oss halv ti.

Akkurat hvor redd man blir første gangen frosken har 39 i feber om natta. Selv om man vet bedre.

At det er masse mere å skrive, men at husets lille diktator nå annonserer at han har ekkelt i bleia og vil ha kveldsbad, pronto, og mamma'n hans bør helst adlyde.

Og PS: At det blir bare bedre og bedre og morsommere og morsommere å være mamma og pappa :)

Fjolls til fjells. Over bekken etter.....snø?

Glem påskekrimmen - det er et annet stadig tilbakevendende mysterium jeg konfronteres med hver påske. Påskefjellet. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvorfor man skal opp dit. Her har vi hatt en lang vinter med masse snø - snø, som når den kom i november/desember var nesten magisk, men som vi ønsket dit pepper'n gror sånn omtrent rundt 1.nyttårsdag. Vi har klaget hele vinteren over denne snøen. Nå begynner den å smelte, og sola varmer til og med littegranne til tider. Og vi har fridager! Mange i strekk! Og hva velger folk å gjøre? De drar avgårde på leting etter mer snø. Opp på fjellet. Igjen med dette "Det er jo så koselig" argumentet. Hva er koselig? Kvikklunsj kan jeg spise hjemme. Appelsin også. Jeg liker fjellet bedre på sensommeren, da er det flotte farger og bær man kan plukke (og spise - veldig viktig detalj). Hva er det der nå? Bare mer snø. Jeg hadde snøfonner i gården som var over tre meter høye - jeg føler ikke noe sterkt behov for mere kaldt og hvitt nå som vi har kommet til april.

Jeg er ikke direkte fiendtlig innstilt til konseptet - jeg bare forstår det ikke. Jeg må mangle noen norskhetsgener. Jeg spurte min kjære om han kunne forklare (mamma'n min hadde nemlig bare "Det er så koselig"- argumentet å komme medd, før de lasta seg inn i bilen og dro på hytta i Uvdal). Han var ikke så mye bedre enn meg. Han hadde en teori som ihvertfall gjaldt gutta, mente han: Øl. Det ble deretter fortalt om en tur på påskefjellet han hadde vært på uten hverken ski eller brett (Og vi kjører brett begge to, ikke misforstå - vi er bare lei av snø i april). På hytta i påsken dro han like fullt. Det som imponerte meg mest var at han hadde med seg skibukse og hettegenser sånn i tilfelle de skulle på afterski. En slags forkledning. Jepp, jeg elsker denne mannen. Han fyrer opp med sportssidene uten å lese dem, det er en mann etter mitt hjerte.

Vår utflukt denne påsken var relativt beskjeden - vi dro til sommerhuset ved sjøen. Der drakk vi rødvin og spilte Geni med mamma og pappa og så dro vi hjem igjen dagen etter. Da hadde vi kost oss masse, og lille frosken hadde fått sove borte for aller første gang. Vi øver oss nemlig til den store sommerferieturen til USA. Det gikk stort sett bra - vi var flinke og fulgte alle rutiner (se bilde - utslagsvask på badet fungerte utmerket til kveldsbadet). Vi overlevde natten, riktignok med en noe høyere smokkføring enn vanlig, og halve natta i vår seng, men hovedgrunnen til at de voksne var trøtte var nok de før nevne rødvin og brettspilleskapadene, ikke lille Putt. Best av alt - det var nesten ikke noe snø igjen. Og jeg fant snøklokker under vinduet.