Hverdagsbilde

Lang natt. Kan noen fortelle meg hvorfor Putt reiser seg i søvne i senga og hyler frusrert over at han står der og ikke sover, og hyler enda mer når han legges ned igjen? For så å sovne i tre minutter, og opp igjen? Og hvorfor det må pågå i timesvis? Kjærestepappaen har helvetesuke på jobben, så natta er min. Ikke for at dagene min ikke er tette, men sånn er det nå engang.

Halv seks. "da da da daaa? Mamma?" Oh crap. Kose litt før han finner ut at mamma er verdens morsomste klatrestativ. Opp med oss. La meg med vått hår igår kveld fordi jeg visste jeg ikke hadde sjans til å dusje på morgenen - resultatet ser jeg i speilet nå. Oi. Prøve å stelle meg mens jeg bedriver damage control i forhold til hva ungen kan og ikke kan riste på, tygge på, sikle på og kaste. "Nei, ikke mammas øyenskygge, vær så snill, mamma har ikke råd til å kjøpe nytt stæsj fordi det er sikkel i pudderet. Ikke spis på kosten, æsj, æsj." Stelle Putt akkompagnert av fornærmet hyling, jeg avbrøt visst noe viktig.

Spise frokost. Hvor mange ganger kan en vannkopp egentlig kastes på gulvet?
I bilen. Snakke entusiastisk om hvor moro det blir i barnehagen hele veien dit. Skeptisk blikk fra barnesetet. Levere Putt, kose, si ha det, sette igjen barnesetet; "mormor henter", hylet følger meg ut døra. Ser han vinker i vinduet, gråter ikke lenger, men det stikker litt likevel. Forbanna egoistiske mamma liksom.

På buss til Oslo. Jeg bor langt nok unna til at det eneste konsertstedet i umiddelbar nærhet reklamerer med at Rune Rudberg kommer og skal spille der. Grøss. How's that for perspective? Lese fag på bussen. Drøyt halvannen time, en busstur og en bane senere er jeg på Blindern, en annen planet. Det regna ikke når jeg dro hjemmefra, det gjør det nå. Har ikke paraply, har glemt å impregnere støvlettene. Prøve å finne ut hvor jeg skal. Ser en mamma med vogn, tenker på lille frosken min. Savner han mamma? Hente kaffe. Mye kaffe.

Forelesning/seminargruppe. Jada, det er annerledes på Masternivå. Lurer litt i det stille på om de fleste egentlig er smartere enn meg, om de bare kan mer om akkurat dette, eller om det sitter flere her og tenker febrilsk på all støttelitteraturen de må lese for å få med seg det som skjer. Tror pensumet mitt økte med tre bøker på èn lingvistikkforelesning. Sukk. Men deilig å måtte virkelig tenke litt. Bruke altfor mye penger på bokhandelen. Traske gjennom regnet til banen, og tilslutt bussen. Lese pensum på bussen. Sovne. Lese igjen. Får melding fra mamma om at Putte er hentet. Halvannen time hjem igjen.

Glad lillemann koser mamma. Pupp og bok og barnetv og lek - dårlig samvittighet for at jeg akkurat har kommet hjem og han må legge seg snart. Grøt og pludring og bad og seng. Telefon fra kjærestepappaen om hvordan dagen hans har vært - han er borte på jobb i fire dager. Jeg skal jobbe i helga også. Takk og lov for bestemødre. Se på trash på Tv i en time. Lese igjen. Sovne igjen. Lese igjen. Løpe opp og ned trappa 27 (ja, jeg telte) ganger da Putt har begynt gymnastikkrutinen sin i senga tidlig ikveld. Vet akkurat hvordan natta kommer til å bli. Han er verdens fineste, men søvn er han ikke så god på. Smøre matpakker, pakke barnehagesekk, pakke veska mi. Se meg rundt på oppvasken og skittentøyet og de massakrerte restene på gulvet av lillefroskens brødmåltid tidligere på dagen. Imorgen. Tar det imorgen. Kravle meg på badet. Trøste Putt tre ganger, endelig sovner han. Slippe inn pus. Legge meg altfor sent. Tenke på alt det jeg må få gjort, burde få gjort. Er likevel ganske fornøyd med meg selv. Putt snorker. Kanskje jeg får et par-tre timer uten avbrudd hvis jeg er heldig. Sove nå....

And tomorrow we'll do it all over again - hell yeah!

Barnehagefrosk

Så er det igang, da. Mammaboblen har fått en skikkelig sprekk - gutten min skal ut i den store verden og lære at den består av mer enn oss her hjemme. Og han som er så liten.

Første dagen troppet vi opp samlet for å være der et par timer - jeg, kjærestepappa og hovedpersonen selv. Han syntes forøvrig dette var en svært festlig happening, her var jo flere barn, nye leker... Hadde nesten ikke tid til oss, han - her var det eventyr! Neste dagen våget mor seg forsiktig vekk i 20 minutter. Knapt. Mens han var våken. Synes jeg var modig, jeg. Riktignok sto jeg med høy puls bak en sving så jeg ikke skulle synes, med nyinnkjøpt bleiepakke i handa og regelrett smugrøykte for å roe meg ned (patetisk, ja - og nei, jeg har ikke begynt å røyke igjen. Extreme Measures, ok?) Men litt modig likevel.

Hele første uka gikk rimelig knirkefritt - Putte synes dette var et festlig sted. Mamma'n tuta som en unge i bilen på vei hjem et par ganger, riktignok. Og huset var så tomt og rart uten ham - tilogmed pus så anklagende på meg; "Hvor har du gjort av han?" Men alt i alt, jeg synes det gikk over all forventning.

Så var det helg, og så var det mandag igjen. Jeg møtte den med godt mot, det hadde jo gått så fint! Men nå hadde Putte skjønt alvoret. Hverdagen hans. Mamma skulle reise fra ham? Ikke på tale!!! Hyling og drama. Verdens verste følelse å gå ut døra mens han skrek. Null konsentrasjon resten av dagen. Kom tilbake for å hente han, og der var han fornød og glad på teppe på gresset. Javel.

Herregud som jeg gruet meg neste dag. Og jo da. Han hylte igjen. Lenge. Jeg venta med vilje til venninna mi kom og leverte sin lillesnupp, trengte litt mental støtte. Jeg er ikke noen sippejente, har aldri vært det. Men idet jeg lukket døra til barnehagen med lyden av han som gråt bak meg, begynte jeg å grine. En tåreperse på hver side av døra. Hvileløs dag. Men jammen var han storfornøyd når jeg henta.

Idag hylte han igjen. Men det var stille når jeg kom ut, hørte ingen skrik ut fra vinduet. Og jeg hørte skrikinga hans idag var mer sint enn lei seg. I tillegg hadde han gitt meg en skikkelig terrornatt, så når sant skal sies, var jeg vel litt mer klar for å levere ham idag....

Jeg vet at dette ikke akkurat er en unik situasjon eller historie. Men den er helt ny for meg, lille Putt og pappa'n hans - som ville svømme hjem fra England og hente ham fordi han hørte han gråt i barnehagen. Det er fryktelig vanskelig, og samtidig lærerikt for oss alle. Lille frosken vår har lært seg nye ting allerede. Han har knyttet bånd til andre - som både er kjempefint og litt vanskelig for et mammahjerte å se.

Snart begynner hverdagen for meg også - heldigvis, nesten. Alt er bedre enn å sitte å tvinne tommeltotter og være rastløs. Vi tar det en dag om gangen. Jeg tipper han kommer til å stortrives. Kanskje tilogmed mamma'n hans blir vant til det til slutt.

Frosk på USA-tur!

Vi har vært på ferie i det store utland. Vi var modige - noen vil si dumdristige - og våget oss på 10 dager til USA med 9 mnd gammel, over gjennomsnittet aktiv, baby. Det innebærer blant annet ni timers flytur København - Chicago. Yoo - bloody - hoo. Var rimelig nervøs for den - gjorde like mye research foran den turen som jeg ville lest til en gjennomsnittlig eksamen. Fikk tips om triks av venner. Og det gikk over all forventning. Kjærestepappaen ble med i det han kalte "Mile High Poopy Diaper Club" allerede på vei til Køben, da lillegutt - som herjet mellom knærne mine på gulvet fikk et ytterst konsentrert uttrkk i ansiktet og sa "HNNNNNNH!". Jippi. Av en eller annen grunn er det visst mye morsommere å skifte bleier i 10 000 m høyde - min kjære tok alle skiftene hele turen (og jeg er evig takknemlig).

Etter en ørliten episode med immigration kom vi da gjennom. Så hadde Hertz dobbeltbooka seg og vi venta evig lenge på en bil - og ble oppgradert til luxury car istedet, greit nok. Men etter å ha vært på reisefot i omtrent et døgn var Putt litt sliten og misfornøyd.... Det var omtrent 35 grader, høy luftfuktighet - og det bare LUKTET USAsommer.... Hey, I'm home. Vi var klare for ferien - og jeg klar for gjensyn med fineste bestevenninne og mamma's hennes. After almost five years - too long.

Så hva har vi gjort?

Vi har navigert etter GPS nesten uten å krangle.

Vi har drukket masse kaffe med French Vanilla creamer. Og jeg har fått meg ny Starbucks kopp.

Vi har kjøpt uanstendige mengder barneklær. Og andre ting.

Jeg har vært på Walmart x antall ganger, egentlig mest for å se på alt det gammelkjente i hyllene. Sorry, if you haven't been in this situation you won't get it.

Vi har vært på loppis og funnet skatter.

Vi har vært downtown Chicago og spist lunsj på Harley Davidson-teppe i grasset ved stranda.

Vi har besøkt mine gamle trakter, og jeg fikk vondt i magen på godt og vondt.

Vi har lekt med hundene til Eva, og Hårek har en venn for livet i Softtail.

Jeg har smugrøykt med Eva i bilen som vi pleide.

Vi har kjøpt Blizzards på Dairy Queen og delt med Lilleputt som ble illsint når vi sa "stopp, ikke mer sjokoladeis nå".

Vi har skifta bleie i bagasjerommet på en luksusbil.

Vi har hatt en ordentlig Midwest thunderstorm.

Vi har kjøpt sweetcorn off the back of a truck. Søteste maisen noensinne.

Putt har plasket i minibasseng i varmen.

Vi har vært oppe klokka fire med døgnvill unge.

Vi har hatt interessante netter når det plutselig kom to tenner på en gang. Cue: mer kaffe.

Vi har hatt BBQ og blitt julemiddagmette.

Jeg og kjæresten har hatt vår første datemiddag ute siden lillefrosken kom. Og grillet våre egen biffer i resturanten.

Vi har sett Chicago ovenfra i Hancock Observatory.

Vi har rullet rundt og lekt med gutten og han har elsket å ha mamma'n og pappa'n sin hele tida.

Kjærestepappaen har kjørt ATV, gressklipper og hatt generell male bonding med mannen i huset.



Jeg har pustet inn lufta, luktene, lydene. Jeg har handlet hjem hverdagsting som jeg av en eller annen grunn savner. Jeg har endelig fått vært sammen med bestevenninna mi. Og USAmamma'n min. Konfrontert noen gamle spøkelser og konkludert med at livet er best akkurat nå.

In short: verdens fineste ferie.

Om menn og veps

Husets herre - den største av dem - har gått til krig. Fienden er tallrik, liten, illsint og stripete, og har håp om å bosette seg i våre nærmeste omgivelser, nærmere bestemt den ene av de store syrinbuskene våre. Der foregikk etter alt å dømme byggeprosjektene uforstyrret og effektivt, helt frem til min kjære bestemte seg for at gresset måtte klippes før søndagens navnefest, og kjørte rett inn i byggeplassen på grassklipperen. Sneiet den med hodet faktisk. Vel og merke etter å ha kjørt inntil den på kloss hold, i øyenhøyde, to ganger uten å ha registrert det etter alt å dømme enorme vepsebolet som vokste seg til der, eller dets illsinte innbyggere, forståelig nok i forsvarsmodus.

På sett og vis kan jeg ikke bebreide vepsen heller. Her kommer en mann på en bråkende gressklippertraktor og lar seg ikke bemerke med diverse buzzende advarsler. Før plutselig en av de stripete fant ut at nok er nok, og satte brodden i ryggen på han, tett etterfulgt av sine kamikazebrødre, som også traff - èn i ryggen, og en på armen. Faren min lurte på hva i all verden mannen drev med, han hoppet og veivet med armene og kom med høylytte deklarasjoner som egnet seg dårlig i finere selskap.

Min kjære og min far druknet det begynnende bygget i rødsprit. Fulle, forgiftete vepser lå strake i hagen og døde langsomt resten av dagen. Husets herre gikk på badet, begynte sporenstreks å blø neseblod (av adrenalin, er min teori) - og kløp nesa si så hardt at den ble blå. Faktisk. Hele nesetippen var dekket av et blåmerke, dette cirka en time før 17 slektninger invaderte huset klare til fest. Dette er nok første og siste gang min mann ber meg om å sminke ham. Noe jeg gjorde etter alle kunstens regler etter at jeg karet meg opp av gulvet der jeg lå og krampelo, og etter at han sluttet å være sur på meg for at jeg hadde et aldri så lite latterutbrudd.

Sagaen var ikke slutt med det. Bolet, åstedet for krigshandlingene, skulle behørig vises frem til beøkende onkler. Problemet var den etternølervepsen som var igjen og var enda sintere enn før, i tillegg til at den var aggressivt på rødspritfylla, fikk inn et stikk til på min kjære. Hvor? Jepp, på hans allerede hardt prøvete nese. Jeg er litt fornærma fordi jeg ikke fikk lov til å ta bilde.

Så idag, dagen etter kamphandlingene, måtte han til igjen. De frekke stripete var fulle av pågangsmot og hadde begynt å bygge igjen. Denne gangen var taktikken å ta i bruk nyinnkjøpt industristøvsuger. Min taktikk var å holde meg innendørs, og se på ham gjennom vinduet, pakket inn i noe som så ut som en industriarbeiderburka, mens han støvsugde vepsebol. Jeg holdt meg innendørs for at han ikke skulle høre meg le - igjen. Lille frosk hadde ingen slike skrupler - han så sin far i antrekket, og skrattlo, og sa "bapp, bappa, bapp!"

Jepp, sa jeg. Right you are.

Foreløpig ingen nye stikk. Det kan umulig vare.

Travle dager og løpske babyer

Det går fort i svingene for tiden. Lille frosk er i full krabbemodus og raser rundt som en liten løpsk destruksjonsmaskin. Ordet "nei" tas med en klype salt - enten ser han på oss med mild interesse, tar oppmerksomheten vekk fra det ulovlige i et par selunder, for så å fortsette undersøkelsen det øyeblikket han tror vi ikke ser lenger... eller så tas instruksjonen imot med sterkt ulykkelig forurettelse og påfølgende vræl av typen "Hvordan kan dere gjøre dette mot meg, er dere ikke glad i meg". Jo, vi er glade i deg, det er derfor vi ikke vil at du skal få en blomsterpotte i hodet.

Planen var at den lånte lekegrinda skulle fungere litt som et safe spot når han begynte å krabbe - det ble ikke helt som planlagt. 3 dager etter at krabbinga var på plass, fant gutten ut at det var på tide å dra seg opp og stå litt. Naturlig nok ble han såpass opphisset og overmodig av denne nye oppdagelsen at han slapp taket, og bumset rett i bakken. Igjen med et forurettet vræl. Så da måtte han faktisk passes enda bedre på enn før. Nå har han skjønt at det ikke er lurt å slippe taket - ihvertfall har han stort sett skjønt det.

I går knakk han koden på å klatre trappetrinn. Ny runde med sikring i huset nært forestående. Vi er mildt sagt litt uforberedt, i og med at han ikke har blitt 8 måneder gammel engang.

Mormor sier han har arvet min "tålmodighet". Farmor sier han har sin fars energinivå og oppfinnsomhet. Det er med andre ord kun vår skyld.

Yippie - kay - yay.

(Men han er verdens deiligste)

Er det mulig å ha en bad face day?

Hmm. Et besynderlig syn møtte meg i speilet til morgenen i dag. Det var tydeligvis en sånn morgen hvor du må sjekke to ganger for å forsikre deg om at det virkelig er deg du ser (og ikke fordi man mirakuløst over natten har blitt forvandlet til Angelina Jolies dobbeltgjenger). Besynderlig er faktisk litt for snilt.

De fleste har hørt om bad hair days. De dagene hvor håret ditt enten ligger flatt ned eller står rett opp, eller kun krøller seg til èn side - og uansett hva du gjør med de, så nekter det å gi opp sin inntatte posisjon. Jeg tror ikke det er å skyte så langt utenfor mål å anta at de fleste, ny baby eller ikke, også har opplevd dager hvor kroppen din også på underlig vis ikke passer inn i de samme klærne som igår, og den ser rett og slett litt rar ut. Disse dagene kaller vi her for bad body days, bare for å holde oss innenfor samme definisjonsområde.

Og så har du de dagene hvor du ikke kjenner igjen ansiktet ditt. Jeg vet ikke om dette er mitt eget fenomen, eller om flere har vært borte i det, jeg håper inderlig det siste - bare fordi jeg da føler meg litt mer normal.... Jeg har dager hvor jeg ser meg i speilet og tenker "What the hell happened?". Det er dager hvor jeg priser meg lukkelig for at jeg sto opp før kjæresten min og det var mørkt på soverommet, for kjærlighet kan umulig gjøre SÅ blind. Det er dager der huden min påtatt seg en splittet personlighet og viser meg hormonelle sider jeg burde ha vært ferdig med når jeg var femten, samtidig som den ser ser tvungen til å påpeke, at jo, jeg er passert tredve. *banne* Og så er det dager hvor jeg egentlig ser helt allright ut, men jeg ser meg i speilet og konstaterer at jeg er utrolig lei av ansiktet mitt. Jeg ser kjedelig ut. Jeg har alltid hatt lyst på et eller annet litt mer spesielt trekk, et sånt et som gjør at man er søt på en litt morsom og rar måte. Men jeg har et ansikt som i beste fall er noenlunde klassisk, på en god dag, og ellers er det temmelig kjedelig.

Altså, idag hadde alle disse tre fenomenene rottet seg sammen mot meg i en slags satanisk treenighet. Hår? Check. Kort pannelugg som for anledningen sto rett opp, alt annet var flatt. Jeg så ut som noe 80tallet hadde gravd frem fra skapet sitt og forkastet. Kropp? Check. Kan bare konstatere at jeg har falt av lasset for femhundrede gang hva trening angår, og at jeg må prøve omtrent 11 antrekk før jeg finner noe som sitter noenlundeog samtidig skjuler noen av mine synder (f.eks. den Toffinposen jeg inhalerte her om dagen som nå har lagt seg komfortabelt rundt midtseksjonen sammen med flere av sine fettere og kusiner). Og så var det ansiktet. Check, check og atter check. En typisk "what the hell" dag. Bare å plukke frem sparkel - den naturlig looken kan glemmes idag. Fjeset mitt er hormonelt, dehydrert (det meste av væske går visst til melk om dagen), og det synes at vi er midt i en fase hvor det kommer tenner, og uavbrutt søvn er noe vi har et vagt minne om.

Det eneste jeg klarer å tenke på her jeg står, er min venninne Evas udødelige ord idet vi våknet en søndagsmorgen etter en temmelig heavy byrunde for endel år siden. Hun våknet, snudde seg og så på meg med et slags vantro uttrykk, og hva sier hun? Min beste venninne... sier ikke "god morgen" eller "oi, for en kveld igår" eller noe annet sånt. Neida. Det som ringer i ørene mine her jeg står nå, er utbruddet som kom ved synet av morgenfjeset mitt den gangen: "Oh HOLY FUCK!"

Takker for den.

Et lite sykefravær og selvgående Putt

Lurer på om disse siste ukene har vært en forsmak på barnehageforeldretilværelse - vi har hatt sykdomssirkel igjen - Putt med magesyke ble til mamma med magesyke og dermed redusert evne og vilje til å skrive blogg.... Men satser på å kommer sterkere tilbake nå som formen er på plass igjen.

Vl forøvrig nevne min sønns uslåelige timing: Den uken jeg lå med vondt i magen, kvalm på sofaen, var den uken han knakk koden og fikk skikkelig fart på krabbeåling bortover gulvet. Det var til tider interessant, spesielt de dagene pappakjæresten var på sen, lang jobbedag. Bassen min måtte evakueres til et annet rom, da svarte, blanke flater er ytterst interessante for en liten frosk på vift å speile seg i, og den fine remmen dinglet så innbydende. Pianoet er også svart og blankt, så nå får han klare seg med det - det kan han vel hvertfall ikke velte.

Det er ganske moro (nå som jeg er frisk igjen ihvertfall), å se lille rumpetrollraketten farte over stuegulvet for egen maskin. Utrolig hva som er interessant å utforske når man aldri har sett det før. For eksempel ledningen til mammas PC som sto på lading. Kjapt reddet av mors sklitakling. Stålampen er evakuert. Sjelden har jeg sett stoltere glis enn når det ble oppdaget at det var mulig å få en spisestuestol til å bevege seg når man drar i stolbeinet.
Eller mer forurettet rynk på øyebrynet (koblet med store uskyldige dådyrøyne - han lærer tidlig), når mamma bruker ordet "nei" idet han skal til å tafse og dra på enda en ledning, denne gangen i umiddelbar nærhet av en stikkontakt.

Så mens den lille lykkelig utforsker hvordan verden rundt ham kan manipuleres i henhold til egen vilje, løper de to store frenetisk rundt og innser gradvis akkurat hvor mye vi må flytte på dersom vi har lyst til å beholde det - og vår sønn - intakt. Jepp, vi har visst fått en sånn èn. Og vi kunne ikke vært stoltere!