Hverdagsbilde

Lang natt. Kan noen fortelle meg hvorfor Putt reiser seg i søvne i senga og hyler frusrert over at han står der og ikke sover, og hyler enda mer når han legges ned igjen? For så å sovne i tre minutter, og opp igjen? Og hvorfor det må pågå i timesvis? Kjærestepappaen har helvetesuke på jobben, så natta er min. Ikke for at dagene min ikke er tette, men sånn er det nå engang.

Halv seks. "da da da daaa? Mamma?" Oh crap. Kose litt før han finner ut at mamma er verdens morsomste klatrestativ. Opp med oss. La meg med vått hår igår kveld fordi jeg visste jeg ikke hadde sjans til å dusje på morgenen - resultatet ser jeg i speilet nå. Oi. Prøve å stelle meg mens jeg bedriver damage control i forhold til hva ungen kan og ikke kan riste på, tygge på, sikle på og kaste. "Nei, ikke mammas øyenskygge, vær så snill, mamma har ikke råd til å kjøpe nytt stæsj fordi det er sikkel i pudderet. Ikke spis på kosten, æsj, æsj." Stelle Putt akkompagnert av fornærmet hyling, jeg avbrøt visst noe viktig.

Spise frokost. Hvor mange ganger kan en vannkopp egentlig kastes på gulvet?
I bilen. Snakke entusiastisk om hvor moro det blir i barnehagen hele veien dit. Skeptisk blikk fra barnesetet. Levere Putt, kose, si ha det, sette igjen barnesetet; "mormor henter", hylet følger meg ut døra. Ser han vinker i vinduet, gråter ikke lenger, men det stikker litt likevel. Forbanna egoistiske mamma liksom.

På buss til Oslo. Jeg bor langt nok unna til at det eneste konsertstedet i umiddelbar nærhet reklamerer med at Rune Rudberg kommer og skal spille der. Grøss. How's that for perspective? Lese fag på bussen. Drøyt halvannen time, en busstur og en bane senere er jeg på Blindern, en annen planet. Det regna ikke når jeg dro hjemmefra, det gjør det nå. Har ikke paraply, har glemt å impregnere støvlettene. Prøve å finne ut hvor jeg skal. Ser en mamma med vogn, tenker på lille frosken min. Savner han mamma? Hente kaffe. Mye kaffe.

Forelesning/seminargruppe. Jada, det er annerledes på Masternivå. Lurer litt i det stille på om de fleste egentlig er smartere enn meg, om de bare kan mer om akkurat dette, eller om det sitter flere her og tenker febrilsk på all støttelitteraturen de må lese for å få med seg det som skjer. Tror pensumet mitt økte med tre bøker på èn lingvistikkforelesning. Sukk. Men deilig å måtte virkelig tenke litt. Bruke altfor mye penger på bokhandelen. Traske gjennom regnet til banen, og tilslutt bussen. Lese pensum på bussen. Sovne. Lese igjen. Får melding fra mamma om at Putte er hentet. Halvannen time hjem igjen.

Glad lillemann koser mamma. Pupp og bok og barnetv og lek - dårlig samvittighet for at jeg akkurat har kommet hjem og han må legge seg snart. Grøt og pludring og bad og seng. Telefon fra kjærestepappaen om hvordan dagen hans har vært - han er borte på jobb i fire dager. Jeg skal jobbe i helga også. Takk og lov for bestemødre. Se på trash på Tv i en time. Lese igjen. Sovne igjen. Lese igjen. Løpe opp og ned trappa 27 (ja, jeg telte) ganger da Putt har begynt gymnastikkrutinen sin i senga tidlig ikveld. Vet akkurat hvordan natta kommer til å bli. Han er verdens fineste, men søvn er han ikke så god på. Smøre matpakker, pakke barnehagesekk, pakke veska mi. Se meg rundt på oppvasken og skittentøyet og de massakrerte restene på gulvet av lillefroskens brødmåltid tidligere på dagen. Imorgen. Tar det imorgen. Kravle meg på badet. Trøste Putt tre ganger, endelig sovner han. Slippe inn pus. Legge meg altfor sent. Tenke på alt det jeg må få gjort, burde få gjort. Er likevel ganske fornøyd med meg selv. Putt snorker. Kanskje jeg får et par-tre timer uten avbrudd hvis jeg er heldig. Sove nå....

And tomorrow we'll do it all over again - hell yeah!

Barnehagefrosk

Så er det igang, da. Mammaboblen har fått en skikkelig sprekk - gutten min skal ut i den store verden og lære at den består av mer enn oss her hjemme. Og han som er så liten.

Første dagen troppet vi opp samlet for å være der et par timer - jeg, kjærestepappa og hovedpersonen selv. Han syntes forøvrig dette var en svært festlig happening, her var jo flere barn, nye leker... Hadde nesten ikke tid til oss, han - her var det eventyr! Neste dagen våget mor seg forsiktig vekk i 20 minutter. Knapt. Mens han var våken. Synes jeg var modig, jeg. Riktignok sto jeg med høy puls bak en sving så jeg ikke skulle synes, med nyinnkjøpt bleiepakke i handa og regelrett smugrøykte for å roe meg ned (patetisk, ja - og nei, jeg har ikke begynt å røyke igjen. Extreme Measures, ok?) Men litt modig likevel.

Hele første uka gikk rimelig knirkefritt - Putte synes dette var et festlig sted. Mamma'n tuta som en unge i bilen på vei hjem et par ganger, riktignok. Og huset var så tomt og rart uten ham - tilogmed pus så anklagende på meg; "Hvor har du gjort av han?" Men alt i alt, jeg synes det gikk over all forventning.

Så var det helg, og så var det mandag igjen. Jeg møtte den med godt mot, det hadde jo gått så fint! Men nå hadde Putte skjønt alvoret. Hverdagen hans. Mamma skulle reise fra ham? Ikke på tale!!! Hyling og drama. Verdens verste følelse å gå ut døra mens han skrek. Null konsentrasjon resten av dagen. Kom tilbake for å hente han, og der var han fornød og glad på teppe på gresset. Javel.

Herregud som jeg gruet meg neste dag. Og jo da. Han hylte igjen. Lenge. Jeg venta med vilje til venninna mi kom og leverte sin lillesnupp, trengte litt mental støtte. Jeg er ikke noen sippejente, har aldri vært det. Men idet jeg lukket døra til barnehagen med lyden av han som gråt bak meg, begynte jeg å grine. En tåreperse på hver side av døra. Hvileløs dag. Men jammen var han storfornøyd når jeg henta.

Idag hylte han igjen. Men det var stille når jeg kom ut, hørte ingen skrik ut fra vinduet. Og jeg hørte skrikinga hans idag var mer sint enn lei seg. I tillegg hadde han gitt meg en skikkelig terrornatt, så når sant skal sies, var jeg vel litt mer klar for å levere ham idag....

Jeg vet at dette ikke akkurat er en unik situasjon eller historie. Men den er helt ny for meg, lille Putt og pappa'n hans - som ville svømme hjem fra England og hente ham fordi han hørte han gråt i barnehagen. Det er fryktelig vanskelig, og samtidig lærerikt for oss alle. Lille frosken vår har lært seg nye ting allerede. Han har knyttet bånd til andre - som både er kjempefint og litt vanskelig for et mammahjerte å se.

Snart begynner hverdagen for meg også - heldigvis, nesten. Alt er bedre enn å sitte å tvinne tommeltotter og være rastløs. Vi tar det en dag om gangen. Jeg tipper han kommer til å stortrives. Kanskje tilogmed mamma'n hans blir vant til det til slutt.

Frosk på USA-tur!

Vi har vært på ferie i det store utland. Vi var modige - noen vil si dumdristige - og våget oss på 10 dager til USA med 9 mnd gammel, over gjennomsnittet aktiv, baby. Det innebærer blant annet ni timers flytur København - Chicago. Yoo - bloody - hoo. Var rimelig nervøs for den - gjorde like mye research foran den turen som jeg ville lest til en gjennomsnittlig eksamen. Fikk tips om triks av venner. Og det gikk over all forventning. Kjærestepappaen ble med i det han kalte "Mile High Poopy Diaper Club" allerede på vei til Køben, da lillegutt - som herjet mellom knærne mine på gulvet fikk et ytterst konsentrert uttrkk i ansiktet og sa "HNNNNNNH!". Jippi. Av en eller annen grunn er det visst mye morsommere å skifte bleier i 10 000 m høyde - min kjære tok alle skiftene hele turen (og jeg er evig takknemlig).

Etter en ørliten episode med immigration kom vi da gjennom. Så hadde Hertz dobbeltbooka seg og vi venta evig lenge på en bil - og ble oppgradert til luxury car istedet, greit nok. Men etter å ha vært på reisefot i omtrent et døgn var Putt litt sliten og misfornøyd.... Det var omtrent 35 grader, høy luftfuktighet - og det bare LUKTET USAsommer.... Hey, I'm home. Vi var klare for ferien - og jeg klar for gjensyn med fineste bestevenninne og mamma's hennes. After almost five years - too long.

Så hva har vi gjort?

Vi har navigert etter GPS nesten uten å krangle.

Vi har drukket masse kaffe med French Vanilla creamer. Og jeg har fått meg ny Starbucks kopp.

Vi har kjøpt uanstendige mengder barneklær. Og andre ting.

Jeg har vært på Walmart x antall ganger, egentlig mest for å se på alt det gammelkjente i hyllene. Sorry, if you haven't been in this situation you won't get it.

Vi har vært på loppis og funnet skatter.

Vi har vært downtown Chicago og spist lunsj på Harley Davidson-teppe i grasset ved stranda.

Vi har besøkt mine gamle trakter, og jeg fikk vondt i magen på godt og vondt.

Vi har lekt med hundene til Eva, og Hårek har en venn for livet i Softtail.

Jeg har smugrøykt med Eva i bilen som vi pleide.

Vi har kjøpt Blizzards på Dairy Queen og delt med Lilleputt som ble illsint når vi sa "stopp, ikke mer sjokoladeis nå".

Vi har skifta bleie i bagasjerommet på en luksusbil.

Vi har hatt en ordentlig Midwest thunderstorm.

Vi har kjøpt sweetcorn off the back of a truck. Søteste maisen noensinne.

Putt har plasket i minibasseng i varmen.

Vi har vært oppe klokka fire med døgnvill unge.

Vi har hatt interessante netter når det plutselig kom to tenner på en gang. Cue: mer kaffe.

Vi har hatt BBQ og blitt julemiddagmette.

Jeg og kjæresten har hatt vår første datemiddag ute siden lillefrosken kom. Og grillet våre egen biffer i resturanten.

Vi har sett Chicago ovenfra i Hancock Observatory.

Vi har rullet rundt og lekt med gutten og han har elsket å ha mamma'n og pappa'n sin hele tida.

Kjærestepappaen har kjørt ATV, gressklipper og hatt generell male bonding med mannen i huset.



Jeg har pustet inn lufta, luktene, lydene. Jeg har handlet hjem hverdagsting som jeg av en eller annen grunn savner. Jeg har endelig fått vært sammen med bestevenninna mi. Og USAmamma'n min. Konfrontert noen gamle spøkelser og konkludert med at livet er best akkurat nå.

In short: verdens fineste ferie.