Er det mulig å ha en bad face day?

Hmm. Et besynderlig syn møtte meg i speilet til morgenen i dag. Det var tydeligvis en sånn morgen hvor du må sjekke to ganger for å forsikre deg om at det virkelig er deg du ser (og ikke fordi man mirakuløst over natten har blitt forvandlet til Angelina Jolies dobbeltgjenger). Besynderlig er faktisk litt for snilt.

De fleste har hørt om bad hair days. De dagene hvor håret ditt enten ligger flatt ned eller står rett opp, eller kun krøller seg til èn side - og uansett hva du gjør med de, så nekter det å gi opp sin inntatte posisjon. Jeg tror ikke det er å skyte så langt utenfor mål å anta at de fleste, ny baby eller ikke, også har opplevd dager hvor kroppen din også på underlig vis ikke passer inn i de samme klærne som igår, og den ser rett og slett litt rar ut. Disse dagene kaller vi her for bad body days, bare for å holde oss innenfor samme definisjonsområde.

Og så har du de dagene hvor du ikke kjenner igjen ansiktet ditt. Jeg vet ikke om dette er mitt eget fenomen, eller om flere har vært borte i det, jeg håper inderlig det siste - bare fordi jeg da føler meg litt mer normal.... Jeg har dager hvor jeg ser meg i speilet og tenker "What the hell happened?". Det er dager hvor jeg priser meg lukkelig for at jeg sto opp før kjæresten min og det var mørkt på soverommet, for kjærlighet kan umulig gjøre SÅ blind. Det er dager der huden min påtatt seg en splittet personlighet og viser meg hormonelle sider jeg burde ha vært ferdig med når jeg var femten, samtidig som den ser ser tvungen til å påpeke, at jo, jeg er passert tredve. *banne* Og så er det dager hvor jeg egentlig ser helt allright ut, men jeg ser meg i speilet og konstaterer at jeg er utrolig lei av ansiktet mitt. Jeg ser kjedelig ut. Jeg har alltid hatt lyst på et eller annet litt mer spesielt trekk, et sånt et som gjør at man er søt på en litt morsom og rar måte. Men jeg har et ansikt som i beste fall er noenlunde klassisk, på en god dag, og ellers er det temmelig kjedelig.

Altså, idag hadde alle disse tre fenomenene rottet seg sammen mot meg i en slags satanisk treenighet. Hår? Check. Kort pannelugg som for anledningen sto rett opp, alt annet var flatt. Jeg så ut som noe 80tallet hadde gravd frem fra skapet sitt og forkastet. Kropp? Check. Kan bare konstatere at jeg har falt av lasset for femhundrede gang hva trening angår, og at jeg må prøve omtrent 11 antrekk før jeg finner noe som sitter noenlundeog samtidig skjuler noen av mine synder (f.eks. den Toffinposen jeg inhalerte her om dagen som nå har lagt seg komfortabelt rundt midtseksjonen sammen med flere av sine fettere og kusiner). Og så var det ansiktet. Check, check og atter check. En typisk "what the hell" dag. Bare å plukke frem sparkel - den naturlig looken kan glemmes idag. Fjeset mitt er hormonelt, dehydrert (det meste av væske går visst til melk om dagen), og det synes at vi er midt i en fase hvor det kommer tenner, og uavbrutt søvn er noe vi har et vagt minne om.

Det eneste jeg klarer å tenke på her jeg står, er min venninne Evas udødelige ord idet vi våknet en søndagsmorgen etter en temmelig heavy byrunde for endel år siden. Hun våknet, snudde seg og så på meg med et slags vantro uttrykk, og hva sier hun? Min beste venninne... sier ikke "god morgen" eller "oi, for en kveld igår" eller noe annet sånt. Neida. Det som ringer i ørene mine her jeg står nå, er utbruddet som kom ved synet av morgenfjeset mitt den gangen: "Oh HOLY FUCK!"

Takker for den.