Det går fort i svingene for tiden. Lille frosk er i full krabbemodus og raser rundt som en liten løpsk destruksjonsmaskin. Ordet "nei" tas med en klype salt - enten ser han på oss med mild interesse, tar oppmerksomheten vekk fra det ulovlige i et par selunder, for så å fortsette undersøkelsen det øyeblikket han tror vi ikke ser lenger... eller så tas instruksjonen imot med sterkt ulykkelig forurettelse og påfølgende vræl av typen "Hvordan kan dere gjøre dette mot meg, er dere ikke glad i meg". Jo, vi er glade i deg, det er derfor vi ikke vil at du skal få en blomsterpotte i hodet.
Planen var at den lånte lekegrinda skulle fungere litt som et safe spot når han begynte å krabbe - det ble ikke helt som planlagt. 3 dager etter at krabbinga var på plass, fant gutten ut at det var på tide å dra seg opp og stå litt. Naturlig nok ble han såpass opphisset og overmodig av denne nye oppdagelsen at han slapp taket, og bumset rett i bakken. Igjen med et forurettet vræl. Så da måtte han faktisk passes enda bedre på enn før. Nå har han skjønt at det ikke er lurt å slippe taket - ihvertfall har han stort sett skjønt det.
I går knakk han koden på å klatre trappetrinn. Ny runde med sikring i huset nært forestående. Vi er mildt sagt litt uforberedt, i og med at han ikke har blitt 8 måneder gammel engang.
Mormor sier han har arvet min "tålmodighet". Farmor sier han har sin fars energinivå og oppfinnsomhet. Det er med andre ord kun vår skyld.
Yippie - kay - yay.
(Men han er verdens deiligste)
fredag 28. mai 2010
torsdag 6. mai 2010
Er det mulig å ha en bad face day?
Hmm. Et besynderlig syn møtte meg i speilet til morgenen i dag. Det var tydeligvis en sånn morgen hvor du må sjekke to ganger for å forsikre deg om at det virkelig er deg du ser (og ikke fordi man mirakuløst over natten har blitt forvandlet til Angelina Jolies dobbeltgjenger). Besynderlig er faktisk litt for snilt.
De fleste har hørt om bad hair days. De dagene hvor håret ditt enten ligger flatt ned eller står rett opp, eller kun krøller seg til èn side - og uansett hva du gjør med de, så nekter det å gi opp sin inntatte posisjon. Jeg tror ikke det er å skyte så langt utenfor mål å anta at de fleste, ny baby eller ikke, også har opplevd dager hvor kroppen din også på underlig vis ikke passer inn i de samme klærne som igår, og den ser rett og slett litt rar ut. Disse dagene kaller vi her for bad body days, bare for å holde oss innenfor samme definisjonsområde.
Og så har du de dagene hvor du ikke kjenner igjen ansiktet ditt. Jeg vet ikke om dette er mitt eget fenomen, eller om flere har vært borte i det, jeg håper inderlig det siste - bare fordi jeg da føler meg litt mer normal.... Jeg har dager hvor jeg ser meg i speilet og tenker "What the hell happened?". Det er dager hvor jeg priser meg lukkelig for at jeg sto opp før kjæresten min og det var mørkt på soverommet, for kjærlighet kan umulig gjøre SÅ blind. Det er dager der huden min påtatt seg en splittet personlighet og viser meg hormonelle sider jeg burde ha vært ferdig med når jeg var femten, samtidig som den ser ser tvungen til å påpeke, at jo, jeg er passert tredve. *banne* Og så er det dager hvor jeg egentlig ser helt allright ut, men jeg ser meg i speilet og konstaterer at jeg er utrolig lei av ansiktet mitt. Jeg ser kjedelig ut. Jeg har alltid hatt lyst på et eller annet litt mer spesielt trekk, et sånt et som gjør at man er søt på en litt morsom og rar måte. Men jeg har et ansikt som i beste fall er noenlunde klassisk, på en god dag, og ellers er det temmelig kjedelig.
Altså, idag hadde alle disse tre fenomenene rottet seg sammen mot meg i en slags satanisk treenighet. Hår? Check. Kort pannelugg som for anledningen sto rett opp, alt annet var flatt. Jeg så ut som noe 80tallet hadde gravd frem fra skapet sitt og forkastet. Kropp? Check. Kan bare konstatere at jeg har falt av lasset for femhundrede gang hva trening angår, og at jeg må prøve omtrent 11 antrekk før jeg finner noe som sitter noenlundeog samtidig skjuler noen av mine synder (f.eks. den Toffinposen jeg inhalerte her om dagen som nå har lagt seg komfortabelt rundt midtseksjonen sammen med flere av sine fettere og kusiner). Og så var det ansiktet. Check, check og atter check. En typisk "what the hell" dag. Bare å plukke frem sparkel - den naturlig looken kan glemmes idag. Fjeset mitt er hormonelt, dehydrert (det meste av væske går visst til melk om dagen), og det synes at vi er midt i en fase hvor det kommer tenner, og uavbrutt søvn er noe vi har et vagt minne om.
Det eneste jeg klarer å tenke på her jeg står, er min venninne Evas udødelige ord idet vi våknet en søndagsmorgen etter en temmelig heavy byrunde for endel år siden. Hun våknet, snudde seg og så på meg med et slags vantro uttrykk, og hva sier hun? Min beste venninne... sier ikke "god morgen" eller "oi, for en kveld igår" eller noe annet sånt. Neida. Det som ringer i ørene mine her jeg står nå, er utbruddet som kom ved synet av morgenfjeset mitt den gangen: "Oh HOLY FUCK!"
Takker for den.
De fleste har hørt om bad hair days. De dagene hvor håret ditt enten ligger flatt ned eller står rett opp, eller kun krøller seg til èn side - og uansett hva du gjør med de, så nekter det å gi opp sin inntatte posisjon. Jeg tror ikke det er å skyte så langt utenfor mål å anta at de fleste, ny baby eller ikke, også har opplevd dager hvor kroppen din også på underlig vis ikke passer inn i de samme klærne som igår, og den ser rett og slett litt rar ut. Disse dagene kaller vi her for bad body days, bare for å holde oss innenfor samme definisjonsområde.
Og så har du de dagene hvor du ikke kjenner igjen ansiktet ditt. Jeg vet ikke om dette er mitt eget fenomen, eller om flere har vært borte i det, jeg håper inderlig det siste - bare fordi jeg da føler meg litt mer normal.... Jeg har dager hvor jeg ser meg i speilet og tenker "What the hell happened?". Det er dager hvor jeg priser meg lukkelig for at jeg sto opp før kjæresten min og det var mørkt på soverommet, for kjærlighet kan umulig gjøre SÅ blind. Det er dager der huden min påtatt seg en splittet personlighet og viser meg hormonelle sider jeg burde ha vært ferdig med når jeg var femten, samtidig som den ser ser tvungen til å påpeke, at jo, jeg er passert tredve. *banne* Og så er det dager hvor jeg egentlig ser helt allright ut, men jeg ser meg i speilet og konstaterer at jeg er utrolig lei av ansiktet mitt. Jeg ser kjedelig ut. Jeg har alltid hatt lyst på et eller annet litt mer spesielt trekk, et sånt et som gjør at man er søt på en litt morsom og rar måte. Men jeg har et ansikt som i beste fall er noenlunde klassisk, på en god dag, og ellers er det temmelig kjedelig.
Altså, idag hadde alle disse tre fenomenene rottet seg sammen mot meg i en slags satanisk treenighet. Hår? Check. Kort pannelugg som for anledningen sto rett opp, alt annet var flatt. Jeg så ut som noe 80tallet hadde gravd frem fra skapet sitt og forkastet. Kropp? Check. Kan bare konstatere at jeg har falt av lasset for femhundrede gang hva trening angår, og at jeg må prøve omtrent 11 antrekk før jeg finner noe som sitter noenlundeog samtidig skjuler noen av mine synder (f.eks. den Toffinposen jeg inhalerte her om dagen som nå har lagt seg komfortabelt rundt midtseksjonen sammen med flere av sine fettere og kusiner). Og så var det ansiktet. Check, check og atter check. En typisk "what the hell" dag. Bare å plukke frem sparkel - den naturlig looken kan glemmes idag. Fjeset mitt er hormonelt, dehydrert (det meste av væske går visst til melk om dagen), og det synes at vi er midt i en fase hvor det kommer tenner, og uavbrutt søvn er noe vi har et vagt minne om.
Det eneste jeg klarer å tenke på her jeg står, er min venninne Evas udødelige ord idet vi våknet en søndagsmorgen etter en temmelig heavy byrunde for endel år siden. Hun våknet, snudde seg og så på meg med et slags vantro uttrykk, og hva sier hun? Min beste venninne... sier ikke "god morgen" eller "oi, for en kveld igår" eller noe annet sånt. Neida. Det som ringer i ørene mine her jeg står nå, er utbruddet som kom ved synet av morgenfjeset mitt den gangen: "Oh HOLY FUCK!"
Takker for den.
mandag 3. mai 2010
Et lite sykefravær og selvgående Putt
Lurer på om disse siste ukene har vært en forsmak på barnehageforeldretilværelse - vi har hatt sykdomssirkel igjen - Putt med magesyke ble til mamma med magesyke og dermed redusert evne og vilje til å skrive blogg.... Men satser på å kommer sterkere tilbake nå som formen er på plass igjen.
Vl forøvrig nevne min sønns uslåelige timing: Den uken jeg lå med vondt i magen, kvalm på sofaen, var den uken han knakk koden og fikk skikkelig fart på krabbeåling bortover gulvet. Det var til tider interessant, spesielt de dagene pappakjæresten var på sen, lang jobbedag. Bassen min måtte evakueres til et annet rom, da svarte, blanke flater er ytterst interessante for en liten frosk på vift å speile seg i, og den fine remmen dinglet så innbydende. Pianoet er også svart og blankt, så nå får han klare seg med det - det kan han vel hvertfall ikke velte.
Det er ganske moro (nå som jeg er frisk igjen ihvertfall), å se lille rumpetrollraketten farte over stuegulvet for egen maskin. Utrolig hva som er interessant å utforske når man aldri har sett det før. For eksempel ledningen til mammas PC som sto på lading. Kjapt reddet av mors sklitakling. Stålampen er evakuert. Sjelden har jeg sett stoltere glis enn når det ble oppdaget at det var mulig å få en spisestuestol til å bevege seg når man drar i stolbeinet.
Eller mer forurettet rynk på øyebrynet (koblet med store uskyldige dådyrøyne - han lærer tidlig), når mamma bruker ordet "nei" idet han skal til å tafse og dra på enda en ledning, denne gangen i umiddelbar nærhet av en stikkontakt.
Så mens den lille lykkelig utforsker hvordan verden rundt ham kan manipuleres i henhold til egen vilje, løper de to store frenetisk rundt og innser gradvis akkurat hvor mye vi må flytte på dersom vi har lyst til å beholde det - og vår sønn - intakt. Jepp, vi har visst fått en sånn èn. Og vi kunne ikke vært stoltere!
Vl forøvrig nevne min sønns uslåelige timing: Den uken jeg lå med vondt i magen, kvalm på sofaen, var den uken han knakk koden og fikk skikkelig fart på krabbeåling bortover gulvet. Det var til tider interessant, spesielt de dagene pappakjæresten var på sen, lang jobbedag. Bassen min måtte evakueres til et annet rom, da svarte, blanke flater er ytterst interessante for en liten frosk på vift å speile seg i, og den fine remmen dinglet så innbydende. Pianoet er også svart og blankt, så nå får han klare seg med det - det kan han vel hvertfall ikke velte.
Det er ganske moro (nå som jeg er frisk igjen ihvertfall), å se lille rumpetrollraketten farte over stuegulvet for egen maskin. Utrolig hva som er interessant å utforske når man aldri har sett det før. For eksempel ledningen til mammas PC som sto på lading. Kjapt reddet av mors sklitakling. Stålampen er evakuert. Sjelden har jeg sett stoltere glis enn når det ble oppdaget at det var mulig å få en spisestuestol til å bevege seg når man drar i stolbeinet.
Eller mer forurettet rynk på øyebrynet (koblet med store uskyldige dådyrøyne - han lærer tidlig), når mamma bruker ordet "nei" idet han skal til å tafse og dra på enda en ledning, denne gangen i umiddelbar nærhet av en stikkontakt.
Så mens den lille lykkelig utforsker hvordan verden rundt ham kan manipuleres i henhold til egen vilje, løper de to store frenetisk rundt og innser gradvis akkurat hvor mye vi må flytte på dersom vi har lyst til å beholde det - og vår sønn - intakt. Jepp, vi har visst fått en sånn èn. Og vi kunne ikke vært stoltere!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)