Om menn og veps

Husets herre - den største av dem - har gått til krig. Fienden er tallrik, liten, illsint og stripete, og har håp om å bosette seg i våre nærmeste omgivelser, nærmere bestemt den ene av de store syrinbuskene våre. Der foregikk etter alt å dømme byggeprosjektene uforstyrret og effektivt, helt frem til min kjære bestemte seg for at gresset måtte klippes før søndagens navnefest, og kjørte rett inn i byggeplassen på grassklipperen. Sneiet den med hodet faktisk. Vel og merke etter å ha kjørt inntil den på kloss hold, i øyenhøyde, to ganger uten å ha registrert det etter alt å dømme enorme vepsebolet som vokste seg til der, eller dets illsinte innbyggere, forståelig nok i forsvarsmodus.

På sett og vis kan jeg ikke bebreide vepsen heller. Her kommer en mann på en bråkende gressklippertraktor og lar seg ikke bemerke med diverse buzzende advarsler. Før plutselig en av de stripete fant ut at nok er nok, og satte brodden i ryggen på han, tett etterfulgt av sine kamikazebrødre, som også traff - èn i ryggen, og en på armen. Faren min lurte på hva i all verden mannen drev med, han hoppet og veivet med armene og kom med høylytte deklarasjoner som egnet seg dårlig i finere selskap.

Min kjære og min far druknet det begynnende bygget i rødsprit. Fulle, forgiftete vepser lå strake i hagen og døde langsomt resten av dagen. Husets herre gikk på badet, begynte sporenstreks å blø neseblod (av adrenalin, er min teori) - og kløp nesa si så hardt at den ble blå. Faktisk. Hele nesetippen var dekket av et blåmerke, dette cirka en time før 17 slektninger invaderte huset klare til fest. Dette er nok første og siste gang min mann ber meg om å sminke ham. Noe jeg gjorde etter alle kunstens regler etter at jeg karet meg opp av gulvet der jeg lå og krampelo, og etter at han sluttet å være sur på meg for at jeg hadde et aldri så lite latterutbrudd.

Sagaen var ikke slutt med det. Bolet, åstedet for krigshandlingene, skulle behørig vises frem til beøkende onkler. Problemet var den etternølervepsen som var igjen og var enda sintere enn før, i tillegg til at den var aggressivt på rødspritfylla, fikk inn et stikk til på min kjære. Hvor? Jepp, på hans allerede hardt prøvete nese. Jeg er litt fornærma fordi jeg ikke fikk lov til å ta bilde.

Så idag, dagen etter kamphandlingene, måtte han til igjen. De frekke stripete var fulle av pågangsmot og hadde begynt å bygge igjen. Denne gangen var taktikken å ta i bruk nyinnkjøpt industristøvsuger. Min taktikk var å holde meg innendørs, og se på ham gjennom vinduet, pakket inn i noe som så ut som en industriarbeiderburka, mens han støvsugde vepsebol. Jeg holdt meg innendørs for at han ikke skulle høre meg le - igjen. Lille frosk hadde ingen slike skrupler - han så sin far i antrekket, og skrattlo, og sa "bapp, bappa, bapp!"

Jepp, sa jeg. Right you are.

Foreløpig ingen nye stikk. Det kan umulig vare.